Mike Kelley ble født i 1954 Wayne, Michigan, en forstad til Detroit. Da han vokste opp stiftet han bekjentskap med byens livlige musikk-mijø – deriblant Iggy and the Stooges. Musikken skulle bli en viktig del av hans liv gjennom hele livet, ikke minst gjennom bandet han selv var medlem av – Destroy all monsters. Bandet krysset flere sjangere, kunstneren selv beskrev musikken som anti-rock, men det var en grunnleggende punk-holdning i bunnen som skulle følge ham videre gjennom kunsten.
For det var som kunstner Kelley skulle gjøre seg bemerket. Kelley var en innbitt agitator for en bastard-kunst som beveger seg hinsides høyt og lavt, grovt og forfinet. Særlig er det den modernistiske formalismen han vendte ryggen til.
Mellom lek og forfall. Kelley har ofte blitt knyttet til ”det abjektale.” Begrepet stammer fra den franske psykoanalytikeren Julia Kristeva og betegner det et samfunn vil skille ut av sine systemer; umoral, det som bryter med normtilstanden. Men også, mer konkret, kroppens avfallsstoffer: avføring, spy, urin, menstruasjonsblod.
Kelleys verk trekker, med andre ord, tankene mot avfall og samfunnets skyggesider – og har beveget seg innenfor både performance, installasjon, skulptur, tegning og video. Hans varemerke var verk som More Love Hours Than Can Ever Be Repaid, som setter skitne tøyleker sammen på en måte som beveger seg inn i et uavklart landskap mellom lek og naivitet, på den ene siden, og vold og forfall, på den andre. I videoverket Heidi oppførte han og Paul McCarthy en tilsynelatende uskyldig barnebok med tanke på overgrep og vold – den lykkelige kjernefamilien ble brutalt snudd på hodet. I 2005 summerte han hele sitt kunstnerskap i den gigantiske installasjonen Day is Done, på galleri Gagosian i New York. Verket, som blandet en rekke medier, beveget seg ifølge kunstneren selv mot biografien.
Satiriker. Jeg har lenge tenkt meg Kelley som arvtagere til den burleske tradisjonen i europeisk kulturhistorie. Å koble sammen barneverdenens grenseløshet med den voksne verdens grusomhet er noe vi sjelden ser, men tradisjonen har lenge levd i margen av den etablerte kanon. Hos Jonathan Swift, for eksempel, som foreslo å bruke spedbarn som slaver og mat i sin beske satire A modest proposal fra 1729. Eller franskmannen Francois Rabelais’ Gargantua og Pantagruel hvor de borgerlige konvensjoner og autoritet endevendes, latterliggjøres.
Kelley var en person som stikker fingeren i såret, det man ikke vil snakke om, vrenger på etablerte kategorier. Hos Kelley stilles de vanlige begrepsparene som strukturer et samfunn stadig på prøve. Vi er ikke lenger sikker på grensene mellom det maskuline og det feminine. Godt og ondt. Høyt og lavt. Latter og gråt. Vi trenger slike kunstnere mer enn noensinne. Kelley vil bli dypt savnet.
Mike Kelleyble 57 år.
