Les anmeldelsen av The Artist: Sjarmoffensiv
The Artist skulle ifølge regissør Michel Hazanavicius være "en liten og beskjeden film", men endte opp med ti nominasjoner og favorittstempel i søndagens Oscar-show. Fredag har filmen premiere i Norge.
-Da Michel kom til meg og spurte meg om jeg ville være med i en sort-hvit stumfilm, var min første respons: "Er du gal?". Det var vanskelig for meg å forestille dette prosjektet. Det var jo omtrent umulig å finansiere. Men jeg kjenner Michel, så først sa jeg ja. Så, når jeg hadde tenkt litt over det, sa jeg nei. Til slutt tok jeg til fornuften og bestemte meg for å leve dette eventyret 2-3 måneder i Los Angeles, forteller Jean Dujardin i et telefonintervju med Aftenposten fra Hollywood.
Sammenlignes med Carrey
Dujardin snakker stort sett via sin franske tolk, men blir av og til ivrig og bryter gjennom på et noe vaklende engelsk.
-Dette har vært helt utrolig, vi hadde aldri forestilt oss alt det som skulle skje gjennom filmen.
-Er du ferdig med å lage stumfilm?
-Jeg lager gjerne ny stumfilm, men da vil jeg ha med meg Jim Carrey, sier den franske stjernen, som selv ofte blir sammenlignet med sin amerikanske kollega.
Gylden filmepoke
-Hvilket forhold har du til de ti nominasjonene og det faktum at du selv er bookmakernes favoritt til å vinne prisen for beste skuespiller?
-Jeg har absolutt lave forventninger. Skulle jeg være heldig og vinne, vil jeg vise glede og overraskelse, svarer han.
-Hvorfor tror du kinopublikummet har dette ønsket om å oppleve nostalgia, i en tid der vi har digitalisert filmen og hvor studioene pøser ut høyteknologiske animasjonsfilmer i 3D?
-The Artist handler om den gyldne tiden for film, på 1920-tallet. Vi fantaserer muligens om epoken fordi vi ikke levde i den selv. Kanskje vi aldri helt finner oss til rette i vår egen tid. Derfor er det slik at 1970-tallet gjerne kommer tilbake hvert 10. år, ler han.
12 år gammel drøm
Hazanavicius opplyser at det var en 12 år gammel drøm som ble oppfylt da han endelig tok fatt på arbeidet med å lage The Artist. Hovedproblemet var å finne en produsent som hadde tro på prosjektet.
-Jeg har hatt denne fantasien om å lage stumfilm i mange år. Stumfilm er for meg den optimale måte å fortelle en historie. Det er en sann form for filmuttrykk, sier han.
Kona i hovedrolle
En massiv kassasuksess i Frankrike med to lette 1950-60-talls-nostalgiske komedier om den franske James Bond-parodien, Agent OSS 117, ga ham plutselig friere hender til å leke. I den første filmen OSS 117 Cairo, nest of spies (2006), var det nettopp Jean Dujardin og Berenice Bejo, for øvrig regissørens kone, som hadde hovedrollene.
-Jeg så at de to hadde kjempeflott kjemi. Derfor var de ganske opplagte valg da jeg omsider, og etter lang tids diskusjoner med en produsent, fikk klarsignal om å gå i gang med The Artist, sier han.
-I OSS 117-filmene lekte vi oss litt med nostalgia, rent grafisk. Dialogen var ikke nostalgisk. Jeg var vel heller slem og sarkastisk med tidsepoken. The Artist er utelukkende naiv og snill, en feelgood-film, legger han til.
-Hva er hemmeligheten bak filmens store suksess?
-Aner ikke. Og hadde jeg visst det, skulle jeg brukt den igjen. Det er vel en kombinasjon av mange ting. Noe av det viktigste er mangelen på kynisme og formatet. Siden lyden i stor grad er borte, må folk investere mye i opplevelsen med egen fantasi og referanseramme. De elsker filmen, den blir som et speil. Kanskje er det også god energi i den, og måten den ender, en god miks av melodrama og lykke, svarer han.
Filmet i farver
-Du sa i Cannes i mai i fjor, da du presenterte The Artist for første gang, at du hadde laget en enkel og beskjeden film? Hadde du forutsett all den virak filmen nå har skapt?
-Nei, ingen kunne ha forutsett dette. I starten hadde vi ikke en gang distributør, ingen visste hvor mange som ville få se den. Vi filmet i farger, med 22 bilder i sekundet, og korrigerte til sort-hvitt i etterarbeideet. Cinematograf Guillaume Schiffman ville lage en veldig skinnende, kontrastfylt sort-hvitt-film, akkurat slik reklamebransjen gjerne gjør det. Jeg protesterte heftig. Dette er en beskjeden film, vi må kjøre på med masse grått, vi må ha mye mindre kontrast, var min beskjed. Dette var veldig avgjørende, og jeg tror at folk lettere omfavner filmen på grunn av denne skjørheten, svarer Hazanavicius.
-Hvilke dører åpner dette for deg som filmskaper?
-Følelsen av hva som er mulig er blitt mye videre. Hvis jeg nå kontakter en amerikansk skuespiller, er det blitt mye større muligheter for at vedkommende virkelig blir med på et av mine filmprosjekter. De vil i alle fall se nøye på forslaget, og slik var det jo ikke for et år siden. Og så har jeg jo fått mange tilbud om å lage film i Hollywood, men om det blir noe av det er det alt for tidlig å si noe om. Jeg vil helst lage film på min måte, sier han.
Ingen oppfølger
-Kommer det en The Artist 2?
-Nei, det kan jeg garantere at aldri blir aktuelt. Folk er jo helt besatt av oppfølgere, men likevel er de så lykkelige når det kommer noe nytt. Kanskje jeg lager en tredje OSS 117 stumfilm i sort-hvitt, slik at alle blir fornøyde, fleiper han.
-Jeg har et drømmeprosjekt, men må skrive det ferdig først. Det vil bli veldig forskjellig fra The Artist, et melodrama med politisk bakgrunn, er alt han vil si om denne filmen.
Regissør Michel Hazanavicius (t.v) i samtale med Jean Dujardin under innspillingen av The Artist. Foran: Hunden Uggie, som også soper inn gjeve priser for sin innsats i filmen. Klikk på pilen oppe for å se flere bilder fra arbeidet med The Artist.
Michel Hazanavicius og hans kone, Berenice Bejo, som spiller den fremadstormende stumfilmstjernen Peppy Miller i The Artist.
Mye arbeid ble lagt i å skape autentiske omgivelser på filmsettet for The Artist. Teamet så mange stumfilmer fra 1920-tallet som forberedelser til opptakene i Hollywood.
Michel Hazanavicius garanterer at det aldri kommer noen The Artist 2. Hans drømmeprosjekt er et politisk drama.
The Artist ble filmet over 35 dager i Hollywood med franske og amerikanske skuespillere, og var ment som en "beskjeden og liten film".
