Toppsjef flyktet fra Facebook

Ikke lenge etter at Katherine Losse forlot karrieren i Silicon Valley og flyttet til Marfa i Vest-Texas, bestemte hun seg for å stifte vennskap på den gammeldagse måten - i egen person. Hun logget seg på Facebook-profilen, og ved noen enkle tastetrykk deaktiverte hun den.

Men beslutningen om å flytte fra California var ekstra tung fordi Losse var ansatt nummer 51 i selskapet bak verdens største sosiale nettverk, og hun var personlig ghostwriter for grunnleggeren, Mark Zuckerberg.

Kappløp

Den eksplosive veksten i konsumet av sosiale medier har beriket flere hundre millioner mennesker med tettere og flere relasjoner til omverden. Men samtidig plattere og mindre tilfredsstillende, i et kappløp der intimitet må gi tapt for effektivitet. Det var på tide, tenkte Losse, for menneskene å revurdere forholdet til teknologien.

- Det er greit å føle at dette er merkelig. Jeg gjør det, og jeg satt midt i begivenhetenes sentrum, sier Losse.

- Alle vet at det er en angst der ute, en følelse av uro, av at livene våre er i ferd med å endre seg.

Skriver om erfaringene

Løsningen ble å slutte i jobben og skrive om erfaringene hun hadde gjort seg, og de filosofiske problemstillingene som fulgte med på lasset.

Dét brakte henne til Marfa. En by med knapt 2000 innbyggere i et område så avsidesliggende at astronomer i lang tid har kommet trekkende i hopetall for å benytte seg områdets berømte nattehimmel, fri for lysforurensningen som kjennetegner det moderne samfunn.

Like fullt var Losses søken underlig selvmotsigende. Hun ønsket å leve, i hvert fall for en kort tid, så langt unna den digitale virkeligheten som overhode praktisk mulig.

Smittet av feberen

Losse studerte engelsk ved John Hopkins University da Facebook startet sin seiersgang, først ved Harvard, og så til de andre eliteskolene og videre ut i verden. Facebook kunne tilby et digitalt fellesområde og et utløp for å dele personlig informasjon som for henne føltes sikrere enn resten av Internett. En kombinasjon som har vist seg å være svært potent. Mer enn 900 millioner mennesker har sluttet seg til nettsamfunnet - dersom de var borgere i ett og samme land, ville nasjonen Facebook vært verdens tredje største.

Losse ble, som så mange andre, smittet av Facebook-feberen som herjet. I 2005, etter å ha flyttet til nordre California i søken etter jobb, svarte hun på en stillingsutlysning på hjemmesidene til Facebook. Dermed ble hun en av selskapets første kundekonsulenter.

Mørke sider

I løpet av de første arbeidsdagene fikk hun et master-passord som ga henne tilgang til all informasjonen brukerne la inn på profilene sine. Hun hadde tilgang til å gå inn på profiler for å fikse tekniske problemer og avdekke misbruk som kunne bryte med retningslinjene til Facebook.

Sakte, men sikkert, demret det for henne at det eksisterte en mørkere side ved Facebook. Losse oppdaget at en gruppe ingeniører hadde laget såkalte ”skyggeprofiler”, profiler som ble opprettet for personer som ikke hadde registrert seg, men som var blitt identifisert gjennom omtale via andre brukere. Skyggeprofilene var ikke synlige for ordinære brukere, hevder Losse, men hvis en registrert person opprettet en profil, ble latente forbindelser til andre brukere aktivert.

I etterkant har talspersoner i Facebook nektet å kommentere hverken Losse eller boken hennes The Boy Kings: A Journey Into the Heart of The Social Network.

I takt med at Facebook ekspanderte, blomstret karrieren til Losse. Omsider befant hun seg midt i bedriftens hjerte, som Mark Zuckerbergs ghostwriter.

Følsomme opplysninger

Likevel fortsatte bekymringene å vokse. Zuckerberg merket dette, og konfronterte Losse: ”Jeg vet ikke om jeg kan stole på deg”. Hun bestemte seg for at enten måtte hun forplikte seg helt og holdent til Facebook, eller si opp jobben. Hun valgte det siste.

Blant de mange bekymringene hun bar på, var de utrolige mengdene med personlige data Facebook samlet inn.

- De berører et svært følsomt, privat territorium. Å ikke være bevisst på det, er veldig skummelt, sier hun.

Facebook og en rekke andre stemmer har fremstilt spredningen av digitale forbindelser som et ubetinget gode, noe som knytter en fragmentert verden sammen og gjør interaksjon mellom mennesker enklere.

Isolasjon

Moira Burke, en forsker utdannet ved Human-Computer Interaction-instituttet ved Carnegie Mellon University, nå ansatt i Facebook, kartla humøret til over 1200 brukere over en viss tidsperiode. Hun oppdaget at å passivt skumme igjennom andre brukeres meldinger hadde liten påvirkning på humøret og følelsen av isolasjon, i motsetning til aktivt å delta i samhandling med andre brukere.

Da hun skulle oppsummere funnene, skrev hun på Facebooks offisielle blogg: “Jo flere mennesker som bruker Facebook, desto bedre føler de seg”.

Men Losses bekymringer om digital sosialisering samstemmer med oppdagelsene til Sherry Turkle, psykolog ved Massachusetts Institute of Technology, som hevder at ihuga brukere av sosiale medier har liten forståelse for verdien av informasjonen de gir fra seg. - Det er svært få som skjønner hvilke konsekvenser det kan få når man frivillig plasserer livet sitt i et utstillingsvindu, sier Turkle.

- Livet vi lever gjennom sosiale medier kan vi redigere og retusjere, sier Turkle, forfatteren av Alone Togheter: Why We Expect More From Technology and Less From Each Other.

- Vi bytter ut det jeg kaller «ekte samtale» med en flyktig forbindelse til andre mennesker.

Skrive bok

Etter at Losse tok beslutningen om å slutte i Facebook, bestemte hun seg for å flytte til Austin. På veien tok hun en rastepause i Marfa, en støvete by i ørkenen som på merkelig vis var blitt transformert til en kunstnerkoloni. Det viste seg raskt at trengselen og levekostnadene i Austin viste seg å være for mye for Losses preferanser, dermed returnerte hun til Marfa, og kjøpte seg et murhus i tillegg til en campingvogn for virkelig å komme seg langt unna når dysterheten ble for mye å takle.

Marfa var en nokså ordinær by som livnærte seg av kvegdrift, da kunstneren Donald Judd forlot kunstscenen i New York og slo seg ned i 1970. Gradvis strømmet flere artister på, og Marfa utviklet seg til å bli en pulserende kulturby.

Dylan og Willie Nelson

Da Losse fant veien dit i januar 2011, kunne Marfa by på luksuriøse restauranter, en offentlig radiostasjon og en solid forbindelse til den digitale verden. Kjendiser hadde nemlig oppdaget Marfa. Det gastronomiske midtpunktet i Marfa, et gatekjøkken ved navn The Food Shark, har mer enn 1700 «likes» på Facebook, blant dem kjendiser som Bob Dylan, Tammy Wynette og Willie Nelson. Det er mange som har blandede følelser til utviklingen i Marfa, til tross for at de aller fleste erkjenner at teknologien har vært avgjørende for økonomisk vekst.

Til slutt måtte Losse krype til korset og gjenopprette den slettede profilen på Facebook. Å avvise hele greia føltes for ekstremt. Men det var en annen tilnærming som lå til grunn denne gangen. Hensikten var ikke å opprettholde vennskap og dyrke relasjoner, men heller å bruke det som en kanal der hun kan kultivere et image og en forbindelse til omverden.

Foretrekker telefonen

Med stor omhu har hun justert samtlige sikkerhetsinnstillinger i nettleseren, for ikke å etterlate seg spor på Internett. Hun foretrekker å bruke telefonen til å snakke med andre, unntaksvis pr. e-post, og når det lar seg gjøre, i egen person. Omsider har hun funnet en skjør balansegang mellom digitale forbindelser og total avstengning.

- Du kommer deg ikke unna. Det er overalt. Situasjonen vi befinner oss i nå dreier seg om å håndtere all denne teknologien. Det er rett og slett umulig å avvise det fullstendig. Vi kan styre unna visse nettsteder, men vi kan ikke etterlate telefonen hjemme, forteller Losse.

Likevel hender det at hun gjør nettopp det. En støvete sti som leder ut av byen, forbi ørkenblomstene under den enorme himmelen, tillater henne å la selv Marfa forsvinne ut av bevisstheten.

På disse turene forblir iPhonen i bilen, noe som gir ubetalelige, om enn for korte øyeblikk med perfekt ensomhet.

Oversatt fra engelsk av Erik Egeland. Med norsk enerett fra Washington Post