— Skal pakistanerne aldri få fred for deg?

Filmregissør Ulrik Imtiaz Rolfsen sitter på en svart plaststol i Norges svar på Hollywood – noen lysegrå brakker på Jar i Bærum.— Hvorfor skal jeg være PR-byrå for norske pakistanere? Det står ikke i min stillingsbeskrivelse.

I den mørke prøvekinoen i en av brakkene er fire mann i ferd med å finpusse lyden på Rolfsens siste spillefilm, «hevnthrilleren» Haram. Igjen denger han løs på ukultur og bakstreverske holdninger i det norsk-pakistanske miljøet. Denne gangen i form av en ung bror som, uten å mukke lar seg beordre til å drepe sin egen søster. Fordi hun har rømt med en norsk mann.

- Er dette troverdig i Oslo 2014?

— Om handlingen er à jour …? Den er så pinlig à jour at det er helt for jævlig!

Regissøren puster dypt. Legger bort sandwichen han var i ferd med å spise. Og forteller om telefonen han fikk mens han satt og redigerte filmen. Han ble varslet om at en slektning skulle drepes. I Pakistan. Men drapsordren kom fra familien i Norge. Forbrytelsen? Hun hadde forelsket seg i nabogutten som var fra feil kaste.

— Vi satte i gang et stort apparat både i Norge og Pakistan, og hun er reddet. Men hun kunne like gjerne vært død.

- Men det skjedde ikke her?

Regissøren vipper på stolen.

— Personlig kjenner jeg til flere som er blitt drept, med eller uten etterforskning. Dette er dessverre høyst relevant.

Nytt dypt åndedrag.

— Innvandrerungdom som har sett Haram, sier at: Ja. Sånn er det. Jeg har flere tusen ungdommer som lojale følgere. De kommer til å se filmen min. Hvis jeg kan gi dem troen på at de kan tenke sjæl, ikke bare gjøre som pappa og mamma sier, da har jeg politisk impact.

London calling

Det kan virke som om flere mener filmene hans, med til dels krass kritikk av kriminalitet og ukultur i innvandrermiljøene, er høyst relevante nå. Som Taxi, TV-serien han laget for NRK. Han har lenge prøvd å selge den i England – med laber respons. Men da agenten nylig gjorde et nytt fremstøt, detonerte interessen.

TV-serien Taxi, med Adil Khan i hovedrollen ble vist i 2011. Nå har plutselig interessen for serien eksplodert i England.
Øijord Thomas Winje

I forrige uke var Rolfsen i London og forhandlet med fire av de største produsentene. Alle vil ha serien.— Jeg tror klimaet i England var for politisk korrekt for å ta opp det jeg gjør. Men nå, med herjingene til IS og skandalen i Rotherham, der pakistanske menn har begått overgrep mot mindreårige i årevis, vil plutselig alle snakke om problemene.

Umake par

Da Ulrik Imtiaz Rolfsens mor, billedhuggeren og feministen Kari Rolfsen, fortalte at hun skulle ha barn med en «fremmedarbeider», truet ikke foreldrene med drap. Men begeistringen var minimal. Hun var skilt og ønsket et barn til. Fire måneder etter unnfangelsen nevnte den blivende faren at han «forresten» var gift med en kusine i Pakistan. At det dermed ble et svært fritt forhold, passet moren bra. For sønnen innebar det en fraværende far og en uklar identitet.

At han var fattig, var til gjengjeld krystallklart.

I kunstnerhjemmet på Hasle ble alt unntatt mat kjøpt på loppemarked, mens utvalget av pålegg stanset ved enten gulost eller brunost. Ulrik og halvbroren visste at det ikke nyttet å mase. Det var ingen penger å hente.

Rolfsen bodde aldri sammen med sin pakistanske far. Men her er han på besøk i atelieret til moren, der hun og barna bodde i tre år.
Privat

Åpningsscenen i debutfilmen Izzat er den eneste han har tatt fra eget liv:En pakistansk mann kommer inn i en klesbutikk på Grønland sammen med to gutter. Tiåringene kaster lange blikk mot stablene med Levis-bukser i hyllene. Men mannen enser ikke moteklærne. Han leter seg frem til en restekurv, før han pruter ned prisen på de aller billigste plaggene. Beskjemmet trasker guttene, Ulrik og fetteren Khalid Hussain (han som senere skrev romanen Pakkis), ut på gaten i knall rosa fløyelsbukser.

Klassereise

Han glemmer aldri den aller første skikkelige lønningen han fikk som 21 år gammel fotograf. I en G-sport-butikk kjøpte han ekte, grønt, nytt Helly Hansen regntøy og helt ubrukte gummistøvler. Følelsen av luksus var nesten pervers.

— Jeg kom fra null materielt sett. Og jeg ser i dag at det har vært viktig for meg å ha kommet meg opp. Bli noen.

Han lever godt med at de tøffe pakistanske kompisene ler rått av Saab-stasjonsvognen hans med barneseter og sølete gulv. Og at de pakistanske slektningene ble oppriktig fortvilet da han for noen år siden hadde kommet så langt at han og ekskona kunne kjøpe hus i selveste Ullevål Hageby.

— Vet du hva du kan få i Prinsdalen for så mye penger? beklaget de hoderystende over den meningsløse sløsingen. De er ikke mer imponert over prisene på Blindern, der han i dag bor med samboeren, danseren Therese Skauge.

— Det handler jo om verdisynet. Hva som er verdifullt. Jeg har gjort en klassereise og menger meg med kultureliten oppi der.Han tenker.

— Og jeg ser at det å ha vært fattig også har vært en drivkraft i alt jeg gjør. En energi som kan få deg til å si: Jeg skal faen meg bli lege.

Han slår med knyttneven i luften.

— Eller jeg skal faen meg drepe og stjele. Eller jeg skal faen meg bli fundamentalist. For da er du noen.

Helt alene

Det var få brune barn på Hasle på 70-tallet. I andre klasse begynner vennene hans å kalle ham ekle ting når ingen voksne hører: Pakkis. Idi Amin.

En ettermiddag sitter hele gjengen iført speideruniformer i baksetet i en bil. En far skal kjøre dem til speidermøte i sentrum.

Plutselig er de ekle ordene også der. Høyt og tydelig, rett bak den voksne.

— Endelig, nå blir det slutt. Det er over, tenker han lettet.

Men faren kjører videre. Lar ordene passere.

Mens åtteårige Ulrik faller sammen inni seg. Han skjønner han er alene. At ingen kan hjelpe.

Ingen må vite hvorfor han er lei seg. Men Ulriks far får omsider dratt ut av sønnen hva som er galt. Faren, som ikke bryr seg i utide, ringer samtlige foreldre på sitt stotrende norsk. Og mødrene tar tak. Snart står sjefmobberen gråtende utenfor døren og ber om unnskyldning. Der og da tok mobbingen slutt.

— Det var et vendepunkt i livet. En oppreisning. Jeg følte at jeg var like mye verd som de andre.

Lang stillhet.

Både Rolfsen og fetteren Khalid Hussain har laget film og skrevet bøker om det norskpakistanske miljøet. Her jakter de skuespillere til Hussains film "Import Ekssport".
Rolf M. Aagaard

— Det ga meg faktisk troen tilbake.

Sjokkerende kvinnesyn

I ”Hollywood” avdeling Jar er lunsjpausen over, og tung rap fyller prøvekinoen.

— Skulle vi prøvd den låta til Don Martin, spør Rolfsen, før han vil høre resultatet av formiddagens innsats. Om to uker er det première.

Over lerretet dundrer en bil med to unge pakistanske menn på hevntokt for familiens ære. En søster skal drepes. Selv tar de uhemmet for seg av norske jenter som de omtaler i et språk som ville fått fulle sjømenn til å rødme.

- Igjen … Gjør du ikke den pakistanske mannen til en klisjé?

Regissøren tar nesten sats i kinostolen.

— Jeg blir helt matt av å se hvor sant det er, sukker han og forteller om intervjuer han har gjort med pakistanske gutter for NRK Brennpunkt. De er født og oppvokst i Norge, men knapt i stand til å uttrykke seg på norsk. Har et kvinnesyn bygget på at alt gikk galt da kvinnen fikk åpne munnen. Og sier uten blygsel at de vil ha koner, gjerne flere, som skal holde kjeft og være hushjelper.

— Det er så bakstreversk at jeg blir helt sjokkert. Men 98 prosent av klassekameratene har samme holdning, og de skjønner ikke at dette ses ned på av nordmenn. Det handler om ghettoisering.

Kvinnekontroll

Og ifølge Rolfsen handler den pakistanske kvinneundertrykkingen dypest sett om å kontrollere hvem kvinner blir gravide med – for å kunne holde kastene adskilt. En jente skal ikke ha tid nok alene til teoretisk sett å kunne bli gravid. Hvis hun bruker fem minutter for lang tid hjem fra skolen, går alarmen.

— Derfor studerer jentene i Oslo, ikke i Trondheim. Her er nettverket som kan passe på dem, sier Rolfsen, som konsekvent nekter å bruke begrepet "arrangert ekteskap".

— Det handler om sex. Om arrangert voldtekt.

Han mener han er godt oppdatert via sine 4–500 pakistanske slektninger i Oslo. Nordmenn flest derimot, tror han vet minimalt om hva som foregår.

— Vi lever så adskilte liv. Mange ser Abid Raja-ene og Iram Haq-ene og tror alle er sånn.

- Men noe må da endre seg?

— Ja. Jentene som bli leger er for kloke og oppegående til å ta en mann opplært til å slå og voldta henne. Men også de er manipulert til å tro at de ikke har noe annet valg enn å gifte seg med sine egne.

Han nikker mot lerretet.

— Det beste vi kan gjøre er å støtte dem som faktisk står imot. Og det er altså det jeg vil med denne filmen.

Banner i bransjen

Det han vil mest av alt, er at mange – veldig mange – skal se Haram. Han har bare forakt til overs for kolleger som mener det viktigste ikke er å selge billetter.

— Det er mye jåleri i bransjen. Film er så dyrt, det er ingen menneskerett å lage spillefilm. Skriv en bok! sier han, vel vitende om at han ikke gjør seg spesielt populær.

Han har oppdaget at han har 22 ubesvarte SMS’er og har forlatt kinosalen for å ordne opp. Først og fremst sørge for at Haram-skuespillerne med Abu Hussain i front stiller på en première på Colosseum om noen timer.

— PR for filmen. Det er jo rød løper og presse. Og vi bare turer frem, eier ikke skam, innrømmer han.

På festivalen i Haugesund var det plutselig ikke plass til filmen. Rolfsen tok likevel med seg skuespillerne og fikk lurt dem inn til fotografene på Amanda-utdelingen. Så leide han toppetasjen på festivalhotellet og strødde om seg med bonger til alle som betydde noe. Festivalens hot’este nachspiel bidro høyst sannsynlig til at 110 kinosjefer pr. i dag vil ha filmen.

— Jeg har hatt en del bråk. Nå sier ryktene at noen i filmbransjen ønsker å knuse meg. Det er nesten litt søtt, humrer han.

Magiske evner

Egentlig ville han bli skuespiller. Men da moren hadde sett ham på scenen i Nissenrevyen, oppsummerte hun presist: Revyen var god. Du var dårlig.

Strengt tatt hadde hun aldri rost ham for noe som helst. Denne gangen var det greit.

— Hun hadde rett. Jeg var skikkelig dårlig.

Filmen Haram fikk ikke plass på filmfestivalen i Haugesund. Men Rolfsen lurte skuespillerne inn på den røde løperen, kuppet nachspielet, og fikk mye god PR likevel.
Roald, Berit

Men på en filmworkshop for ungdom ser han bokstavelig talt lyset. Sammen med en kompis filmer han en liten historie om en ensom gammel kvinne som blir venn med en innvandrergutt.I kjelleren under Universitetet setter kameratene filmbitene sammen. Legger på musikk. Plutselig skjer det noe inne i Ulrik. Brikkene han selv har satt sammen lurer ham til å føle. Til å tro på sin egen illusjon.

Han ble ikke bitt av basillen. Han ble totalt infisert.

— Jeg skjønte at dette var magi. Der og da visste jeg hva jeg ville, sier Rolfsen 24 år, fire spillefilmer, en tv-serie og utrolig mye jobbing senere.

Pakistanske verdier

— Men du. Hva synes slektningene om at du er så kritisk mot pakistanerne?

Han har ventet på spørsmålet. Og svarer med følgende historie:

21 år gammel har han kommet hjem til Norge etter et år i USA. En måned er den nyetablerte fotografen bakpå med husleien. Han ringer en fetter og forklarer situasjonen. Ti minutter senere stanser en drosje og en ukjent mann leverer en konvolutt med 10.000 kroner.

— Ingen spørsmål. Ingen forbehold. En utrolig raushet. Og etter all kritikken blir jeg likevel alltid invitert inn og servert mat. Men vi diskuterer ikke så mye. Ingen vil jo ødelegge stemningen. Hehe.

Men hvor god stemningen egentlig er, kan han aldri være helt sikker på. Faren ville nemlig skåne sønnen for alt drittpreiket om "bastarden", og lærte ham aldri urdu.

— I stedet for å stå opp for meg nektet han meg språket. Jeg kan lure på hva som ville skjedd hvis jeg hadde fått ta del i all sladderen.

- Eller hvis du hadde fått mer ros hjemme?

Han nikker langsomt.

— Jeg er en sucker etter ros. Googler meg selv, leser anmeldelser og holder på. Å høre de store selskapene i London skryte uhemmet av det jeg lager, gjør meg helt mør.

Han smiler i det gråsprengte skjegget.

— Jeg har jo alltid ønsket å bli noen. Bli lyttet til. Når Kulturdepartementet vil ha meg med i offentlige utvalg, blir jeg så smigret at jeg sier ja, selv om jeg ikke har tid. Forfengeligheten min spiller inn.

Han smekker sammen mac’en. Om en halvtime skal han møte skuespillerne og prøve å lure seg til litt PR.

Klar for Hollywood

Bak rattet i familiebilen kveler han en gjesp. I natt satt han oppe og skypet med en skuespiller i Hollywood. Det har lenge vært kjent at han er hyret av produsenten Lionsgate til å regissere actionfilmen Breathe. Men castingen, rollebesetningen, tar alltid tid. Men nattens samtale var så vellykket, at den første rollen nå skal være i boks.

— Og nå skal plutselig alt gå veldig fort. Sånn!

Han knipser.

— Jeg drømmer jo om USA og må klype meg selv i armen nå. Men det er ikke selvsagt at det er fantastisk å være borte fra Norge og familien. Så det er ikke total katastrofe hvis jeg ikke lykkes, sier han, og setter kursen mot Colosseum og en annen regissørs première.

Han gruer seg som en hund til sin egen. På premièren for Izzat var han så nervøs at han trodde filmen ble vist i halv fart. Og helt overbevist om at alle i salen bare tenkte på hvor dårlig den var.

— Men i dag, ni år etter, treffer jeg ungdommer som så filmen som barn. De kan stadig alle replikkene utenat.

Han løfter underarmen og presser inn en imaginær sprøyte.

— Det gir meg et utrolig kick. Som heroin rett i åra.


Les flere portretter:

HANS OLAV BRENNER:

LIV ULLMANN:

FINN SKÅRDERUD: