Uten stemme dagen derpå

---

- Etter lørdagens store operaåpning la jeg meg ved 04-tiden. Jeg sovnet med en gang jeg la hodet på puten. Da jeg våknet søndag, hadde jeg nesten ikke stemme. Nei da, det skyldes ikke drinker eller skjørlevnet. Det var kroppen som ga beskjed om at nå orker du ikke mer. Det har vært en voldsom spenningsøkning gjennom 20 år, særlig de siste 20 måneder, 20 uker og 20 timer, lyder det hviskende hest fra Bjørn Simensen. - Din dagen derpå?- Jeg er lykkelig og glad på alles vegne og på egne vegne. Men jeg føler også en stor tomhet. Det har vært en lang og humpete vei med mye spenning.- Hvordan opplevde du åpningsprogrammet lørdag?- Det var svært for en liten gutt fra Nordkisa.- Noen personlige høydepunkter i festprogrammet?- Alle bidro til helheten. Det var et alpelandskap av høydepunkter. Jeg er glad for suksessen som Slavekoret fikk. Det var min idé, men det ble ikke like godt mottatt i alle kretser at vi skulle ha 450 amatører på scenen, forteller Simensen, som medgir at han flere ganger opplevde åpningsfesten med klump i halsen og fuktige øyne.- Satt du trangt med dine 1 meter og 82 centimeter?- Nei, jeg satt bra og nøt stemningen og menneskene. Vårt dagen derpå intervju med operasjefen ble stadig avbrutt unge, middelaldrende og gamle som hadde lagt søndagsturen til Operaen. Noen ville håndhilse. Andre ropte. Det var som å være sammen med en superstar. - Heia Bjørn Simensen! - Gratulerer med en flott åpningsforestilling! - Lykke til med en fantastisk flott opera! - Dette er større enn Lillehammer-OL! - For en vakker operabygning! - Dette er som et nydelig, slakt vinterlandskap! - For en vakker marmor!Og Simensen takket og takket. Håndhilste og håndhilste. - Slik har det hold på i hele dag. Noen kjente og flest ukjente sender meg også sms eller ringer. Dette er hyggelig.- Opplevde du noen morsomheter som publikum gikk glipp av under åpningsgallaen?- Nei, jeg gjorde ikke det.- Uforutsette problemer?- Jeg opplevde at det gikk på skinner, men pausen ble ti minutter for lang. Da jeg fikk beskjed om å gå inn i salen igjen, var den tom. Folk er vanskelig å bevege når de har det hyggelig. Vi hadde en beredskap hvis noe gikk galt, the worst case scenario. Om noe inntraff skulle jeg gå opp scenen og orientere om det. Det slapp jeg.- Fikk du en svingom da Ole Ivars spilte opp til dans etter gallaforestillingen?- Ja, en halv dans med kona. Mer ble det ikke. Det var så mange som kom bort og gratulerte med åpningsfesten.- Så tjukk du er blitt, sa trolig ingen til deg. Hvor mye har du gått ned i vekt i den hektiske operainnspurten?- Jeg har gått ned, men ikke så mye. Går i treningsstudio to ganger i uken for å pleie mitt jordiske hylster og bremse forfallet.- Sett i ettertid, Simensen, burde man latt være å fremskynde operaåpningen og satset på å få tid nok til at den avanserte sceneteknikken funksjonerte med ditt store prosjekt, Jorden rundt på 80 dager, nyskrevet norsk familieopera?- Jeg synes det er lite konstruktivt å spekulere i det. Men personlig synes jeg det er trist og bittert at Jorden rundt på 80 dager ikke ble åpningsforestillingen.- Da ville kanskje samtidskomponistenes benevnelse av deg som sviskenes maestro uteblitt?- Ja, det går jeg ut fra.Bjørn Simensen har knapt hatt tid til å spille golf den senere tid. For noen år siden kjørte han og Aftenpostens tegner Inge Grødum til Sverige for å spille golf. Ved Sarpsborg ble de stoppet for å ha kjørt for fort. Da Simensen i skjemaet fylte ut Den Norske Opera som arbeidsplass, sa politimannen: - Hva gjør du der 'a, gapær og skriker?- Det er et stykke igjen før Opera oppleves som allemannskunst, operasjef?- Ja, det er nok det. Men derfor har jeg reist og jobbet mye med våre kulturvenner rundt om i Norge for at de og alle skal føle eierskap i vår nye opera. Og se rundt deg her. Folk legger søndagsturen til Operabygget. Dette er fantastisk flott!Bjørn Simensen slutter stykkevis og delt i Operaen. Han går av som administrerende direktør til høsten og som kunstnerisk leder 1. januar.- Hva gjør du etter den tid?- Jeg regner med at det blir noe innenfor prosjekter. Kanskje kan jeg være i et lite hjørne av Tromsø-OL. I 1989 søkte jeg jobben som kulturdirektør i Lillehammer-OL, men fikk den ikke. Jeg fikk jobb som redaktør i Dagbladet i stedet.