To eldre menn utmerker seg i vrimmelen av forfattere på årets litteraturfestival. Ko Un fra Sør-Korea og Adonis fra Syria er mangeårige kandidater til nobelprisen i litteratur, og begge står midt oppe i brennaktuelle politiske situasjoner. Det blir en spesiell dag på Lillehammer i dag når de skal fortelle om sine liv, dikt og hjemland.
Som Aftenposten skrev i går, er Adonis (82 år) truet på livet av islamistiske elementer i den syriske opposisjonen. Fra før er han kjent som en sterk regimekritiker. Allerede i juni i fjor oppfordret han president Bashar Assad til å gå av. Araberverdenens høyest profilerte forfatter er dermed på kollisjonskurs med begge parter i konflikten, noe som kan gjøre det desto mer interessant å høre hans syn på den.
Som dikter har Adonis i alle år oppholdt seg nettopp ved Midtøstens tragedier. Adonis var en sentral figur i moderniseringen av den arabiske poesien på 1950-tallet, og det er vanlig å regne Mihyars sanger som hans hovedverk. Den store diktsyklusen utkom i 1961 (norsk gjendiktning av Halvor Roll i 1985), men oppleves som en vital poetisk kommentar til dagens maktkamp, ødeleggelser og det syriske folkets lidelser.
«For landet mitt skjærer jeg i / disse forbannede blodårene / For landet mitt har jeg skjult morgendagen og vindene / mellom sårene mine.» Adonis fastholder ideen om poeten som en klassisk sannsiger, en figur som er tvunget til å tale tydelig om ødeleggelse. Samtidig må poeten ha en visjon om forløsning. Hos Adonis er ikke dette en religiøs dimensjon. Innslagene av ateisme ble betraktet som radikale og fornyende elementer da boken kom ut, og utrolig nok blir det altså brukt imot ham også i dag.
Ko Un (79 år) hadde en fabelaktig diktopplesning og holdt festivalens hovedforedrag i går ettermiddag, i dag skal han møte utenriksminister Jonas Gahr Støre til samtale om menneskerettigheter og strømninger i internasjonal politikk.
Hans forfatterskap teller svimlende 120 titler. Så har han også levd et liv med mange faser, og skulle vært død tre ganger.
Ko Uns livshistorie begynner som en skrekkfilm. Allerede som barn ble han straffet for regimekritikk av det japanske kolonistyret, og under Koreakrigen ble han tvunget til å frakte lik.
I 20-årene debuterte han som poet og ble buddhistmunk. Ti år senere forlot han tempelet for å vie seg til litteraturen, men var plaget av alkoholisme og isolasjon. Tre ganger forsøkte han å ta livet sitt før han på 1970-tallet blir fengslet for politisk aktivisme. Etter år med mishandling, slipper han ut i 1982. Noe senere stifter han familie. Ko Uns politiske agenda er i dag gjenforeningen av Sør- og Nord-Korea.
Hva slags litteratur skriver en mann med slike erfaringer? Internasjonalt er diktsamlingen Hva (1991) blitt en inngangsport til forfatterskapet. Boken er oversatt til mange språk, og den norske utgaven er ved Jarne Byhre og Henning Kramer Dahl.
Det er slett ingen herjet poet vi møter i Hva. Tonen er lys og lett, visdommen ofte munter: «Stående foran smilet / på et kokt grisehode / Jeg sier deg, vær like sjenerøs».
Det er lite åpenbar politikk i diktene, snarere en glede ved spontane livsytringer, innfall og utrop. Hans gåtefulle naivisme er inspirert av den zenbuddhistiske tradisjonen. Hos Ko Un kan små ting eller dyr åpne opp verden, som i dette yndige sommerdiktet: «Jeg ble stukket av en mygg / Tusen takk / Jeg lever / Klø Klø».ingunn.
