Boken som burde hatt bruksanvisning

Anmeldelse:

Christopher McDougall
Født til å løpe
Pax Forlag. Oversatt
fra engelsk av
Børge Lund

 

Det burde ha fulgt bruksanvisning med Christopher McDougalls Født til å løpe (Born to run på amerikansk).

Det kunne stått noe sånt som: «Bør ikke leses om natten når lysløypene er mørklagte, eller tidlig om våren når de fineste markastiene fremdeles er dekket av lumske issvuller». For allerede etter 30-40 sider av amerikanerens gonzobok kjenner jeg det smitte: Jeg vil løpe! Nå! Så sterk kraft er det i McDougalls ord.

Lite Murakami, litt Gotaas

Alle som kan bruke føttene sine, har et forhold til løping. Når slutter et barn å løpe? Når det slutter å være barn?

Det finnes de som løper bare om de er i livsfare eller skal rekke konas fødsel, og de som løper seks ganger i uken og skryter av det på bloggen sin. Christopher McDougall (50) var midt mellom de to ytterpunktene da han startet arbeidet med Født til å løpe; Han ønsket virkelig å få fart på føttene, men han fikk vondt. Mange løpere får det. Hæler, akillessener, leggmuskler og knær har en tendens til å murre etter en stund når bakken treffes med en kraft som tilsvarer mer enn det doble av eierens kroppsvekt.

Forfatteren kunne ha begynt å sykle, svømme eller gå på ski. Det er snillere idretter. I stedet angriper han problemene sine med et innbitt og spørrende «hvorfor finnes det noen som kan løpe hele tiden uten å bli skadet?» Deretter drar han på en eventyrreise full av mer eller mindre troverdige røverhistorier mens hans egen forvandling fra skadet kortløper til skadefri ultraløper (ultraløperne løper laaaangt) danner bokens bakteppe.

Den kan likevel ikke sammenlignes med Haruki Murakamis Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping, for der Murakami har blikket stivt rettet ned mot sine egne skotupper, ser McDougall bakover, fremover, utover og innlemmer andre hovedpersoner. Da minner den i enkelte avsnitt mer om vår egen Thor Gotaas' Løping. En verdenshistorie, tettpakket som den er av anekdoter og undring.

Surfere og lystløpere

Født til å løpe kom ut i 2009, men dens klassikerrykte har løpt foran boken lenge før den ble oversatt til norsk.

Det er først og fremst det frodige persongalleriet som gjør Født til å løpe så god. I Mexico sporer Christopher McDougall opp den mystiske ultraløperen Caballo Blanco i en åpningsscene som er som hentet ut av en westernfilm (Peter Sarsgaard, som skal lage film av boken, har trolig merket seg det samme). Caballo sørger for at forfatteren får innpass hos løperstammen tarahumaraene. Og så ramler heltene våre inn; det unge surferparet som kan drikke seg bevisstløse i løpet av natten, men likevel løpe hele neste dag.

Ultraløp-legenden Scott Jurek, som har løpt 16 mil på brennhete stier på femten og en halv time. Den lokale kokken Mamá Tita som lager mat som får deg til å vare lenge. Og ikke minst tarahumaraer som løper og løper og løper - uten å stupe.

Mais-premie

Alle bidrar til at Caballo får oppfylt drømmen sin om å arrangere det 80 kilometer lange løpet Copper Canyon Run, som utgjør klimakset i Født til å løpe. Premiene er mais. Alle som gjennomfører kraftanstrengelsen får, ikke bare vinnerne. Caballo vil ha frem det åndelige budskapet med løpingen: mennesket har løpt helt fra det ble menneske. Det kapitalistiske bryr han seg lite om.

Sko? Fysj!

Forfatteren McDougall hjelper til. Han forteller at de siste store joggebølgene i Amerika har startet i nedgangstider, og er ikke redd for å angripe sterke joggeskoprodusenter: De overprisede varene deres er ikke bra for oss. Mesterverket foten med sine bein, muskler og sener er ikke skapt for å bli pakket inn og passet på av støtdempere.

Slike oppbygde sko kan skape et unaturlig løpesett, der man lander på hælen i stedet for på tærne. Fremtiden er barfotløping, eller tilnærmet barfot. Tarahumaraene løper med sandaler laget av gamle bildekk. Når de får sponsede, dempede sko i gave av PR-kåte utstyrsleverandører, kaster de dem fra seg etter at bildene er tatt.

Slik styrkes den røde tråden i Christopher McDougalls bok: vi løper fordi vi er, som vi er. Alt annet er bare staffasje. Akkurat den gjentatte messingen er litt lett å bli svett av. Robert Veiåker Johansen

P.S.

Caballo Blanco, nøkkelpersonen i Født til å løpe, ble funnet død i New Mexico 1. april. Han ble funnet etter å ha vært savnet i flere dager. Blanco ble 58 år gammel.