Utskrift er sponset av InkClub InkClub

Det store løftet mangler

Gode enkeltscener i langdryg forbryterjakt.

Thomas Enger
«Fantomsmerte»

Krim er en paradoksal sjanger. Den tilstreber realisme samtidig som de aller fleste plot strengt tatt er himmelropende urealistiske, vidløftige luftslott løsrevet fra mordets gjennomgående trivielle karakter. Thomas Engers problem er av en annen art.

 

Hans andre roman om nettjournalisten Henning Juul lider av for mye realisme igjen, i den forstand at etterforskningen går for sakte fart og av og til står fullstendig i stampe. Naturlig nok, siden vanskelighetsgraden er høy og tilværelsen nå en gang er rik på blindgater og generell motbør, men det fører uvegerlig til at en som leser begynner å tenke transportetappe, særlig siden forfatteren har bebudet at Juuls dypdykk i årsaksforholdene rundt brannen som tok livet sønnen Jonas, skal omfatte i alt seks bøker.

 

Torpedo

 

Å dømme etter Fantomsmerte er det et diskutabelt valg, rett og slett fordi behovstilfredsstillelse i form av gåtens endelige løsning henger som et immanent krav over enhver krimhistorie mellom to permer. Den traumatiserte Juul blir ved denne korsvei kontaktet av en pensjonert torpedo, Tore Pulli, som hevder seg uskyldig dømt for et øksedrap, og vil gjøre en deal.

 

Får Juul ham ut av fengselet, skal Pulli fortelle hva som egentlig hendte den natten Jonas døde. Det gir støtet til en slingrete kjede av begivenheter som skjærer seg møysommelig og forsøksvis inn mot Oslos hulrom av organisert kriminalitet, komplett med fåmælte kroppsbyggere, mystiske bakmenn i flere ledd og leiemordere som må helt til Colombia for å finne inspirasjon til arbeidsoppgavene sine.

 

Juul aner konturene av et vidt forgrenet spill med ham selv og sønnen som innsats, og som kanskje også involverer politiet på en kompromitterende måte. Engers kriminalistiske standardprosa er i bra, detaljskarpt slag, noe som avstedkommer mange fine, avgrensede sekvenser fortalt på lett fordøyelig halvdistanse.

 

Da går det tråere på individplanet. Tendensen er at det flagrer forbi navn som det er tungt å bli fortrolig med som annet enn nødvendig inventar, mens det romanen trenger for å få full emosjonell uttelling er nært sansede og distinkte personligheter.

Siste fra seksjon

Dagens eAvis

Aftenposten eAvis

Kjøp dagens eAvis

Les mer

Profilerte lederstillinger

Profilerte stillinger