En mafioso på glattisen

Mer enn en skuespiller er Steve van Zandt (Sopranos) en mafiakarakter. Og i den store NRK-satsingen Lilyhammer er det som om han bare er på utlån fra suksesserien Sopranos.

Det er et forutsigbart forløp til at vår helt, Frank Tagliano, havner på våre breddegrader. Som gangster i New York har han brent lyset i begge ender, og han trenger å komme seg inn i FBIs beskyttelsesprogram.

Les også

- Må klippe om alle Lilyhammer-episodene

NRK har konkludert med at det må klippes og retusjeres i hele serien før de kan sende Lilyhammer.

Når vår Norge-elskende helt ber om å bli sendt til «Lilyhammer», så er selvfølgelig det første spørsmålet: «Er det i Sverige?» I likhet med artister som spiller monsterhiten sin først, fyller klisjeene godt opp i første episode. Det skal vi komme tilbake til.

Bondeidyll

Norge presenteres selvfølgelig som en furuinnrammet bondeidyll. Såpass må man tåle når den første amerikansk-italieneren Norge importerer til TV-­skjermen, er noe så stereotypt som en gangster.

Tagliano, som skifter identitet til den arbeidsledige Gino Henriksen i Norge, løser tingene sine gjennom allianser, trusler, vold og utpressing. «Kulturelle misforståelser» på Nav-kontoret kan eksempelvis oppsummeres i følgende dialog: «Is this blackmail?» «Definitely!» Men det bor da noe godt i oss alle, og dette kommer frem når han retter sitt romantiske fokus mot den blåøyde norsklæreren, Sigrid (Marian Saastad Ottesen). Dessverre er kjemien og flyten i handlingen mellom disse to lite overbevisende.

Underfundig dialog

Det første møtet med den kvinnelige lensmannen i «bygda» sender tankene til Cohen-brødrenes dobbelt Oscar-premierte film, Fargo. Norskamerikanerne i nevnte film fremstilles som lettere tilbakestående, men slår til i underfundig dialog. I Lilyhammer er denne oppgaven tildelt Trond Fausa Aurvåg, som etter hvert blir Ginos assistent og proforma barbonde. Aurvåg redder inn mye med replikker som «arbeidskontoret aint exactly a model agency!»

Humoristiske øyeblikk

Gudskjelov er han gitt mer plass i andre episode, både skuespillet og kontrasten til den hardtslående Gino fungerer strålende. Sammen skaper de humoristiske øyeblikk som fungerer mye bedre enn eksempelvis miljøet i filmen. For i første episode er vi innom norske stereotypier som frossenpizza, smalahove, ulvejakt og elbil! Det føles som produksjon lagt i hendene på Innovasjon Norge. Hvorfor noen tar så lett på sin egen troverdighet, er ikke godt å si. Vi er allerede bedt om å svelge premisser som at Gino etter kort tid forstår norsk som en innfødt.

Ikke på kornet

I utgangspunktet er det jo ikke grenser for hvor mye man kan overdrive, men Lilyhammer-skaperne har ikke evnet å ta bygde­-Norge på kornet slik vi har sett gode eksempler på i filmer som Få meg på, for faen og Nord.

Det skal sies at Steve van Zandt gjør sitt beste der han stikker ut den karakteristiske leppen, og stirrer morskt rundt seg. Det er jo det samme vesenet vi forgudet i Sopranos. I Lilyhammer er han en fisk på tur utenfor bollen. Men som sagt, det er øyeblikk her, det gjenstår å se om disse hekter seg sammen til et troverdig hybridunivers. Jeg lar i alle fall tvilen komme serien til gode.