En parodi på norsk litteratur

En trist og dum historie er Thure Erik Lund (52) for nybegynnere. Den er uvanlig lettlest til ham å være, men holder samme språklige nivå som forfatterens mer  arbeidskrevende utgivelser, eksempelvis mastodonten Straahlbox fra i fjor.

Samlermani

Ved første øyekast handler historien om en mann med samlermani. Eugen Hanssen har i mange år arbeidet som besatt med en «stadig voksende samling av antikviteter, rariteter og naturartefakter». Nå er Hanssen lei av seg selv, de skrudde ideene og sitt «stakkato utpratningsmaskineri». Han mener han blir latterliggjort av vanlige folk, kritikere kaller ham reaksjonær, enkelte mener samlingen hans er «genial og forvirrende», noen ser en brun ideologi i den. I siste del av romanen forsvinner hovedpersonen

inn i galskap – eller glemsel: «Jeg kommer aldri mer til å nevne meg selv. Aldri mer. Jeg forsvinner, nå. Det realistiske, nøkterne og allmenne tar over. Det nye alvoret tar til».

Parodi

Har man fulgt Lunds forfatterskap, er det vanskelig ikke å tolke En trist og dum historie som en forvridd, karikert versjon av hans egen estetikk og posisjon. Og begynner man først å lese romanens museums- og samlerverden som et bilde på litteraturlivet, ja, så dukker de opp i tur og orden, anonymiserte versjoner av Jan Kjærstad, Karl Ove & Yngve Knausgård, Beate Grimsrud, kanskje Kjartan Fløgstad og Dag Solstad. Men alt er gjort med allegoriens grunnleggende åpenhet, slik at leseren selv står ansvarlig for tolkningene. Det nytter likevel ikke å ta En trist og dum historie som en gammeldags nøkkelroman. For like mye er den en parodi på både nøkkelromanen og den virkelighetsorienteringen som samtidslitteraturen er så full av. Lund blander fiktive navn med autentiske (Hylland Eriksen, Heger, Lindholm), og legger ut spor som han senere forkludrer. Han hinter, leker og raljerer.

Virkelige mennesker?

Men det går en grense for komikken. Det finnes også et alvor i denne dumme historien, knyttet til nettopp kunstsyn. Hvis man blir i den allegoriske tolkningen, dreier det seg om virkelighetslitteraturens lammende effekt på andre skrivestiler i samtiden. Lund skildrer hvordan Hanssen reiser rundt og studerer utstillinger bygget på ulike samleres privatliv: «Det var mye som kunne vises fram, av små og nære ting. Dette slo godt an. Det viste at Kaldnes og Meyer var så mye mer menneskelige enn andre. Disse folkene framsto med en særegen originalitet. Slik turnerte de etter hvert hele Skandinavia rundt med dette menasjeriet sitt, med foredrag og oppvisninger. Og det at det var dårlig forberedt, rotete og paradoksalt, og noe ganske så selvsentrerte greier, var nettopp poenget».

Pinlig

De mest populære utstillingene profileres på nærvær, det pinlige og følelsesladede. Hanssen blir selv berørt i den grad at han må komme seg vekk. De private utstillingene er intimiderende for hans egen: «Dette fikk følger, det visste jeg allerede da, for mine egne samlinger». Skal kunsten være menneskelig og allmenn – eller kunstferdig og særegen? Lund tangerer slike problemstillinger fra mange ulike perspektiver. Av bokårets øvrige romaner har En trist og dum historie mest til felles med Jeg kunne vært et menneske av Cathrine Knudsen. Begge forfatterne distanserer seg fra det menneskelige og realistiske som idealer for kunsten. Ja, var ikke disse forfatterne samboere, kunne man med utbytte lese bøkene opp mot hverandre, for sjelden har jeg sett så mange hint og kryssreferanser. Men stilt overfor faren for da å bringe inn i nettopp en slik privatlivssone som Lund raljerer over, kan jeg ikke si at det frister.