En udannet dannelsesprofet

En rystende svak debattbok fra en ellers viktig stemme i det norske samfunn.

«Respekt»

Hanne Nabintu Herland er en samfunnsdebattant med sans for konservative verdier, familiens plass og tradisjonell moral. Å gjenreise dette er hennes prosjekt. Hun ønsker et samfunn med respekt for autoriteter som «politi, lærer og prest».

Jeg har egentlig sans for Herland. Hun er selvstendig, modig, tenker ofte på tvers og er en av relativt få verdikonservative samfunnsdebattanter i et tidvis konformt land. Hun var for øvrig en av de første som opponerte mot rasismeanklagene mot ambulansesjåførene i 2007, i et debattinnlegg i Aftenposten.

Respekt er likevel skuffende lesning. Hvorfor? Fordi det går over stokk og stein.

Bitre, sure kvinner

Respekt er en bok som er refsende og negativ til alt hun skriver om – bortsett fra den idylliserte fortiden eksemplifisert ved hennes besteforeldres gule villa i en eplehage, dengang verden var i orden.

Dette er et sitat jeg synes sammenfatter Herlands blikk på Norge:

«Her var det stress, det alvorsfylte jaget etter statussymboler og materielle goder, ensomhet, den rå seksualiseringen av kvinnen, billig sex, fyll, familievold, brutte forhold – fra tidlig om morgenen til sene kvelder jobber nordmennene, de rekker nesten ikke å smile til egne barn. Utslitte kvinner, overarbeidede kvinner, kvinner på sykmelding, sure kvinner, bitre kvinner, bitre på menn, bitre på seg selv, bitre på livet».

Dette er beskrivelser som modernitetshatende islamister gjerne deler med Herland. Utsagnene krever grundigere begrunnelser enn tirader av skjellsord. Hun har en sterkt polariserende retorikk – Norge befinner seg i «borgerkrig» siden sekstiåtterne «smadret» kultur og samfunn, og vi lever i «en konstant krigssituasjon» her i landet.

Jobber eller ikke?

Stilen i boken er karakteriserende og generaliserende mer enn argumenterende, ofte med tynt eller intet belegg. I det lange sitatet hevder Herland at nordmenn formelig jobber livet av seg. Et annet sted i boken skriver hun derimot at Norge «er blitt et middelmådighetens land. Folk jobber nesten ikke lenger». Videre finnes intet som helst belegg i de to notene hun viser til, for at «flesteparten av dem som drepes i verden i dag, rundt 70 %, drepes med norsklagde våpen».

Det er mer. Mye mer enn jeg har plass til. Hun bruker ordet «rase» uten omsvøp og snakker om et stadig mer etnisk oppdelt Norge. Ikke ett ord skriver hun om all den vellykkede integrering som skjer. Ikke ett. Hun serverer en elendighetsbeskrivelse jeg sjelden har lest maken til.

Hanne Nabintu Herlands tekst er spekket med skrivefeil, men også observasjoner jeg er enig med henne i: Om norsk gruppepress, forfallet i det offentlige rom, hvordan velferdsstaten har gjort mange ikke-vestlige innvandrere til klienter, hvordan rettsapparatet viser større omsorg for kriminelle enn for ofre for lovbrudd og hvor krevende vår tids kulturelle ulikheter er.

Respekt er utgitt med støtte fra Fritt Ord, der lanseringen skjer i dag. Boken mangler ikke skarpe poenger. De drukner imidlertid i overspenthet og ensidighet.

Velkommen til Aftenpostens debatter!

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.