All
forvirring fordamper og alle løse tråder i denne burleske fortellingens liksom-umotiverte
innfall, bruddstykker og impulshandlinger, knyttes pent og ryddig sammen til
slutt. Når alt det mellomliggende gjennom mer enn hundre år – på Balkan, i
Sverige, i Paris, rundt et gammelt eiketre i Norge, på den amerikanske prærien
og den ungarske pusztaen – sammenføyes i en umulig logikk, ispedd gråtkvalt
sigøynersang, revynumre om Ka’lsen som ordner alt, dødelig sjalusi, allsang, og
en hinsides parodi på Bård og Harald, da gjenstår bare vantro beundring fra
publikum.
Den modige Torshovgjengen Røise, Harr
og Hole har denne gang alt kreativt ansvar selv, men har vært kloke nok til å
alliere seg med multikunstneren Stian Carstensen, en virtuos på omtrent alle
instrumenter og som komiker – han er herlig som hjort. Minst like virtuose i
komediefaget, derunder sang og dans, er de tre skuespillerne, som uansett
overdrivelser, påfunn og rollebytter er fullkomment troverdige og har timing å
dø for.
Besnærende
Vi
er i Jåtåk, øst for Kapp-Åzvar fjellene en
vårdag på 1800-tallet. Det er den årlige Jåtåk-dagen som alle har forventninger
til. Året før har Anton og Vinja vunnet Jåtåkdansen og dessuten lekt
krøttum på enga, men ikke før har de mottatt kurv med spisskarve og en kyse, før
Vinja forsvinner. Anton er utrøstelig, og hans bror, Bror, forsøker å trøste
ham. En indianer kommer forbi, han jakter hjort med pil og bue, men glemmer
byttet for drømmen om Tsikanao. Et ungt drabantby-par innleder sin første
krangel (av noe vi fornemmer blir mange flere), vi hører fransk hip
hop-chanson, vi møter en rev med skabb og en nordnorsk fotograf, samt Jåtåks single
hespetre Belodja.
Ensomhet
Dramaturgien
– det vil si et lappeteppe av sang, dans og splintret tekst i spekteret fra
Albinoni og hula hula til czardas og Chat Noir – bygger nesten hele tiden, og
løftes over fallgruver av Carstensen som kamuflerer enhver mangel på
sammenheng.
Under overflaten av alt det
lattervekkende vaker noe om ensomhet og savn, som styrkes
av plutselig poetiske tekster. Tanker om arv og tradisjon, alles ønske om å sette
sitt eget avtrykk på verden er der, men aldri påtrengende eller moraliserende.
En besnærende teaterkveld!
