Vi har aldri vært her før er i alle fall kjærlighetsdikt for allmennheten. Det er en syklus på 40 dikt der de fleste handler om et konkret par og hans blikk på henne. Her finnes spor etter privat og biografisk materiale, men Dahl løfter dette stoffet opp på et nivå som gir leseren stort spillerom. Han fletter inn fragmenter fra andre forfattere (Shelley, Eliot, Vergil, Prøysen), og gir det biografiske elementet en distinkt litterær omdreining.
Heller kropp enn sinn
Flere av diktene i denne samlingen kan leses separat og gi umiddelbar mening. Andre virker kronglete på egen hånd, og må tolkes i lys av helheten. De første diktene introduserer motiver som siden varieres i vekselvis prosalyriske og tilhugde tekster. Sakte, men sikkert arbeider dikteren frem en spesifikk forståelse av kjærligheten. I et mer prosaisk språk kan bokens erkjennelse formuleres slik: I kjærligheten er kroppen bedre enn forstanden.
Hvordan hviske?
«Hun vet ikke hvordan man hvisker, det var aldri noen som sto nær nok.»
Slik kan jeg-figuren karakterisere sin kvinne. Hun er et skadet menneske, som ikke desto mindre skildres som den sterke parten i kjærlighetsforholdet. Jeg-figuren kretser rundt henne som en varsom fortolker. Dahl bringer inn klassiske naturmotiver, særlig kystlandskaper, for å skildre de ulike stemningene som driver gjennom paret.
Det regner, tordner, snør og lyser i disse diktene, og slik blir menneskene selv en del av naturen. De blir sansende vesener som søker stillheten i sengen, og som i flere tekster frykter språket. I et dikt om tordenvær ligger de helt stille og forsøker å unngå en samtale om hvorfor «torden ruller nå, akkurat nå, på dette punktet i vår historie». Hvis «vi ikke tar ordet torden i min eller din munn, og ikke tenker på dette som torden, ikke gir det et navn, men vender inn til søvnen igjen, du og jeg, kan vi rulle inn og over himmelen nå».
Samhørighet
Kroppene binder dem sammen, mens alt annet synes å skape uro. Den fysiske samhørigheten er skildret med stor presisjon og ømhet, men uten besvergelser. "i dag klarte jeg ikke å reise meg fra ryggen din, " heter det et sted. Ja, flere av diktene ligner moderne versjoner av den gammeltestamentlige forestillingen om mann og kvinne som «ett kjød». Sjelden har jeg sett en like insisterende tolkning av skapelsesberetningen som hos Niels Fredrik Dahl:
Det skinnende hvite beinet som er innerst og som gløder og som jeg vil at du / skal se og som jeg vil at du skal røre ved og som jeg vil at du skal ha og som jeg / vil at du skal ta ut av meg og ta med deg og vise meg at finnes i meg
