Kløktig krim

Jørgen Brekke debuterte med adskillig brask og bram for ganske nøyaktig ett år siden.

Nådens omkrets var slett ikke uten svake punkter, men gjennom intelligent bruk av historisk materiale ga boken løfter om et kriminalistisk forfatterskap med litt større takhøyde og tematisk dybde enn det den nasjonale normen tilsier.

Brekke anvender det samme todelte fortellergrepet i oppfølgeren.

Igjen er det den sindige og sympatiske Trondheims-baserte politimannen Odd Singsaker som må løse en mordgåte med røtter langt tilbake i tiden.

Spilledåse

Detaljene er i overkant morbide, slik trenden dessverre er blitt i moderne krim. Virkemidlene kvesses stadig, uten synbar kunstnerisk begrunnelse.

En vinterkveld blir en kvinne funnet drept, minus strupehode. En spilledåse er plassert på liket, og den produserer en enkel, men besnærende melodi. Når så en tenåringsjente forsvinner ikke lenge etter, er det berettiget frykt for at hun vil lide en tilsvarende bisarr skjebne.

Den løpende etterforskningens ekkokammer er begivenheter som utspiller seg den varme og fluesurrende sommeren 1767. Da forsøker den fordrukne politimesteren Nils Bayer etter beste evne å avdekke de dypereliggende årsakene til at en naken mannsperson ligger steindød i strandkanten i bydelen Ila.

Så småningom viser det seg at han er en svensk trubadur med nære forbindelseslinjer til den mystiske spilledåsen som opptil flere musikkjennere i dagens Trondheim fatter en kanskje ikke udelt sunn interesse for.

Demonisering

I korte sekvenser tildeles forbryteren synsvinkelen, noe som intensiverer den uhyggeskapende katt og mus-leken med Singsaker og kompani.

Men det spørs om ikke Brekke gjør det for lett for seg selv og leserne ved å demonisere den skyldige. Bare ta det med ro, godtfolk, er det som om han halvt om halvt sier, her står vi overfor en fullstendig avsindig utgave av arten homo sapiens som er lysår fra å være en av oss, og denne kliniske distanseringen svekker romanens helhetsvirkning en smule.

Bortsett fra det er det lite å sette fingeren på. Drømmeløs er en suggererende, om enn ikke glitrende velskrevet fortelling.

Særlig passasjene fra opplysningstidens utviklingsoptimistiske, men også lastefulle trønderhovedstad utmerker seg og vitner om en forfatter på stigende kurs både hva angår litterær selvtillit og gjennomføringsevne.