Krass samtidsskildring, småslapp litteratur

Sommer, sol og grillfest i Forstads-Melbourne. En mann klapper til et ufordragelig barn, og helvete er løs. Gjør guttens foreldre rett i å politianmelde saken, eller er det en reaksjon helt ute av proporsjoner?

Christos Tsiolkas feller en nådeløs dom over samtidens Australia i en roman som litterært sett har en del å gå på, skriver Anne Merethe K. Prinos.

Effektiv metode

Christos Tsiolkas’ metode i gjennombruddsromanen Et slag i ansiktet er like enkel som den er effektiv.

I en tekst som etter tur skriver frem åtte skikkelser som alle har ulike oppfatninger om den impulsive handlingen og konsekvensene den får, gir forfatteren et lite flatterende bilde av et australsk samfunn som synes redningsløst fortapt i sin egen egoisme og dobbeltmoral.

En eldre, greskfødt kvinne omtaler etter en årrekke stadig sin svigerdatter som «hun indiske», en aboriginer som har konvertert til islam, vil ikke ha noe med konas anglosaksiske venninne å gjøre – hun er siste sort, mens de såkalt liberale viser seg å være de mest hyklerske av samtlige.

Slik fremstiller Tsiolkas et urbant, moderne og multikulturelt miljø, der aggresjonen og spenningene knapt kan kontrolleres. For en norsk leser med et fjernt og idealisert forhold til kontinentet, fungerer denne beskrivelsen definitivt som en øyeåpner.

Litterært sett er romanen, som ble utgitt i Australia i 2008 og kom på norsk i Heidi Grindes oversettelse sist høst, ikke spesielt oppsiktsvekkende, flere priser til tross. Tonen er riktignok tøff og motoren relativt kraftig, men karakterskildringen er tidvis like glatt som fortauene i Oslo vinterstid.

Machokultur

I rettferdighetens navn skal det samtidig sies at de mange, stereotype perspektivene på kropp og kjønn kan sees som et uttrykk for den machokulturen Tsiolkas blant annet er opptatt av å fremstille.

Å lese passasjer som denne er uansett temmelig trettende: «Han gned seg langsomt fram og tilbake langs glassveggen. Kom igjen, bitch, mumlet han uhørlig. En av jentene bøyde seg framover, og han utstøtte et lavt stønn da han så den runde, veltrente baken. Ville du ikke likt å få pikken min opp i det hullet, din vesle hore.»

Provokasjon

Mens jeg iblant gjesper av bokens mannemenn, er de for andre rett og slett et slag i ansiktet. (Den norske tittelen fungerer bedre enn den engelske The Slap i kraft av sin metaforiske dobbeltbunn.)

Tsiolkas er, spesielt i Storbritannia, blitt kraftig angrepet for kvinnehat og sexisme, men det er lett å være enig med forfatteren i at en slik kritikk skyldes svak lesning.

Det er ikke romanen som sådan som er kvinnefiendtlig, men noen av skikkelsene den beskriver.

I likhet med for eksempel vår egen Vigdis Hjorth er Tsiolkas ute etter å fremstille mentaliteter, tradisjoner og kulturer på kollisjonskurs. Det lykkes han ganske godt i.