Tidligere Aftenposten- og VG-redaktør Andreas Norland har skrevet en grundig historie om Schibsted, men de to bindene viser noen svakheter.

I to store bind forteller Andreas Norland, tidligere sjefredaktør i Aftenposten, VG og Osloavisen, om Schibsteds historie. Den første Schibsted etablerte Aftenposten i 1860, vel hundre år senere ble VG innlemmet i avishuset, og gjennom de siste to-tre tiårene har Schibsted utviklet seg til et stort, internasjonalt mediekonglomerat.

Det indre liv

Genremessig ligger eksredaktørens tekst nærmere reportasjen enn kommentaren. I en serie korte kapitler forteller han om avisenes indre liv og skrevne innhold. Norland går ofte langt inn i sakene som preger avissidene. Dette gir kunnskap og gode leseropplevelser; men mangelen på en fortolkende, sammenbindende forfatterstemme gjør tidvis teksten fragmentert og oppstykket, særlig i første del av bind én.

Fra inngangen til 1900-tallet kommer det mer styrke og sammenheng i teksten. Her er kildematerialet rikere, og bærende problemstillinger kobler avisen, politikken og store samfunnsendringer tett sammen. Fremstillingen nyter også godt av Norlands kjennskap til perioden fra arbeidet med hans utmerkede bok om Fedrelandslaget fra 1973.

Aftenpostens jødeskeptiske og tyskvennlige redaksjonelle linje før krigen, og den innbringende okkupasjonshistorien, skyves ikke under teppet, skjønt en bredere drøfting av avisens politiske forankring på tredvetallet ville vært på sin plass. Fra samme tiår presenteres for øvrig en av eierfamiliens mer uheldige avgjørelser, da den uten nærmere begrunnelse avslo et nærmest risikofritt tilbud til det halvt sovende Schibsted forlag om å overta de norske utgiverrettighetene til Disney-konsernets produkter.

Eierskapet

Norland skriver selv at bøkenes tema er det lange eierskapet. Mon det. Eierne er overalt i fremstillingen, men noen egentlig analyse av deres eierskap får vi ikke. De har i praktisk forstand vært sterkt involvert i Aftenpostens utvikling, men jeg er egentlig usikker på hva de betydde for opplagskometen VG.

Siste bind forklarer oppsummerende at Schibsteds fordel har vært at det var «én familie som eide Aftenposten, hverken en gruppe forretningsmenn som i Morgenbladet, [eller] et parti som Arbeiderbladet». Som generelt utsagn vil mange næringslivshistorikere være uenig. Familiebedriften er en sårbar konstruksjon. Det går mange havarier på hver lange suksesshistorie. Evnen til å bruke penger arves lettere enn evne til å tjene dem, og det holder med ett dysfunksjonelt slektsledd for å styre virksomheten i fatal retning. Dette har Schibsted unngått, trolig ved hell og tilfeldigheter like mye som klare strategier. Likevel får man unektelig et inntrykk av at avisenes inntekter i perioder var langt viktigere for eierfamilien enn familien var for avisenes inntekter.

Én grunn til at vi ikke får en distansert drøfting av eierskapet, er kanskje tekstens forhold til den siste store eier, Einar «Tinius» Nagell-Erichsen, initiativtager til boken. Nagell-Erichsen er til stede fra første kapittel, der det abrupt plasseres et vakkert fargebilde og en sterkt positiv omtale av ham midt i presentasjonen av grunnleggeren, Christian Michael Schibsted. Noen kontraster kommer til senere, men på svært respektfullt vis.

Nagell-Erichsen selv var skeptisk til hva uerfarne arvinger kunne stelle i stand, samtidig som et sitat viser at han var tilhenger av den uformelle beslutningsprosessen et personlig eiet selskap muliggjorde. Når man leter i notene etter hvilken sammenheng dette er uttrykt i, får vi vite at sitatene på de berørte sidene er hentet fra Nagell-Erichsens «samtaler med forfatteren og fra forskjellige taler forfatteren skrev i samarbeid med ham».

Her ville det vært sterkt ønskelig å vite om forfatteren siterte «Tinius» eller seg selv.

Sjefredaktøren

Men noten er også et tilfeldig uttrykk for en svakhet ved et rikholdig verk: På gentlemans vis minimerer Norland sin egen tilstedeværelse i bøkene. Leseren får vite svært lite om de synspunkter og sympatier som preger forfatterens syn på fortid og samtid. Hans privilegerte ståsted som sjefredaktør i tre Schibsted-aviser blir dermed ikke fullt mobilisert som en ressurs for leserne. Men relasjonene til andre sentrale aktører er der like fullt. De preger stoffvalg og vurderinger, men synes bare i notetekster og undertekster.