Riddere av det grandiose tøv

Enkelte har tvilt på at Spamalot kunne overføres til norsk. Premieren viste at det var grunnløst, og at det var dårlig gjort å ha båret denne tvilen i det hele tatt. Grunnene er mange, men med Atle Antonsen, Trond Fausa Aurvåg, Anders Baasmo Christensen og diverse andre deilige skuespillere og komikere på rollelisten, er den norske Spamalot blitt en hyllest til Python-humoren og alt den rommer av det glade vanvidd. Spamalot er en hyllest til musikalen, og en kraftig parodi på samme, en hyllest til latteren og vår evne av å le av absolutt alt, uansett hvor surrete det er, og uten sure miner.      

I bunnen ligger ikke den minimale «handlingen» (Kong Arthur og hans riddere må finne gralen, via en dyr skog, en Broadway-musikal og et bryllup), men i ensemblets tilstedeværelse og evne til å spille ut dette grandiose tøvet i stort format og dypt alvor. Reidun Sæther har alvoret, formatet, den komiske timingen og en gudegitt stemme. I lange perioder er det hennes show, hun er en magnet for øyet og øret. Trond Fausa Aurvåg har den samme magnetismen. Han er en forvirringens mester, og bare han går over scenen, braker latteren. Uansett hvor usannsynlige de mange rollene hans er, tror vi på dem. Slik vi tror vi ser ryttere, fordi lyden av halve kokosnøtter mot hverandre, illuderer hestehover. Vi tar det på alvor. Tror vi det ikke, ler vi ikke.

Hjelpeløs latter

Atle Antonsen er den urokkelige og noe naive Arthur, som med samme ansiktsuttrykk, og økende, undertrykt irritasjon, går gjennom rekken av prøvelser for å nå sitt mål. Antonsen er, han spiller ikke, og hans lett forvirrede blikk ut i salen, der ingen hjelp er å hente, bare hjelpeløs latter, bidrar til hans troverdighet. Anders Baasmo Christiansens Sir Robin, den engstelige ridderen med løs mage, født til Broadway, har til og med sangstemme, og den avvæpnende scenesjarmen som lar ham komme unna med absolutt alt. Han har noe besnærende Harald Heide Steensk i det blikket, et eget glitter av scenisk galskap. Kim Sulocki, Arthurs hest og oversette tjener, har også noe av dette, dessuten har han musikalens beste replikk. Se selv!

Når Spamalot får spilt seg inn, det gjelder særlig første akt, vil den overdådige Python-galskapen bli tydeligere og kjappere. Det går fort unna her, og kunne gått fortere – men diksjonen må ikke lide. Scenen i den franske borgen virker lang, fordi vi ikke begriper noe av den franske orddiareen som sprøytes utover våre riddere. Da går vi også glipp av Teodor Jansons festlige oversettelse.   

Finsk sildedans

I orkestergraven hersker Hans Einar Apelland og sørger for knirkefritt samarbeid mellom scene og musikere. Eric Idles melodier glir lett inn og ut av øret, med «Always look on the bright side of life» som den mest minneverdige. Broadway-musikken har klare britiske trekk nå og da, samt noe innledende finsk som setter stemningen for resten av tøvet. En prektig ballade, «Sangen som er sånn», parkerer svulstig musikal-musikk til hylende latter. Men musikalen som sådan, overlever også Spamalot – hvis publikum overlever latterkulene.