Sosiologisk matlyst

Mange kunnskapsområder sneier innom kjøkkenet, kjelleren, frukt- og grønnsakshagen på veien til spisebordet. For maten har sin økonomi, sin språkbruk, sin sosiologi og sin estetikk og er en kilde til glede og bekymring i all menneskelig kultur.

Iver B. Neumann og Thomas Ugelvik har utgitt en samling tenksomme og til dels velskrevne artikler om maten og steinaldermenneskets overlevelse (Håkon Glørstad), om mytene omkring norsk mat (Benjamin de Carvalho), intelligent pludring om løst og fast fra Ullevålseter til California (Marius Wulfsberg), kjøttproduksjon og lekedyr fra Det gamle testamente til Hakkebakkeskogen (Runar Døving), maten i norske fengsler (Thomas Ugelvik), det diplomatiske måltid eller strategisk oppdekning (Iver B. Neumann), mat og drømmetydning (Knut Stene-Johansen) og om oppvask, søppel og matrester (Thomas Hylland Eriksen). På omslaget er, som seg hør og bør, et av Arcimboldos fantastiske frukt- og grønnsaksmennesker, nemlig det berømte portrettet av keiser Rudolf 2.

Snippen sitter løst hos både redaktører og bidragsytere. De har villet lage en lettlest og underholdende bok, og de har greid det. Men også underholdning kan regisseres noe strengere. Her har omslagstegneren Stian Hole tatt hele æren for Arcimboldos bilde – først i det øyeblikket vi sendte anmeldelsen fra oss, oppdaget vi nanoskriften på baksiden av omslaget.

Thomas Hylland Eriksen er den eneste i selskapet som slipper unna uten mellomoverskrifter i teksten, og Benjamin de Carvalho synes at spaghettiwestern er et så morsomt ord at han bruker det poengløst gang på gang på gang i løpet av 20 sider.

Spisekart

Boken har, som rimelig er, to innholdsfortegnelser. Den andre i form av et spisekart. Samlingen ender med en slapp harang av John Erik Riley med et innforstått og underforstått hehe som ikke har noen videre adresse enn til redaktørene. Undertittelens blødme – Tekster fra kunnskapens kjøkken – reiser spørsmålet om redaktørene vet hva en metafor er og hva som gjør den effektiv. Men ikke noe av dette kan ødelegge leserens glede over en sjeldent rik bok, en oppdekning bidragsyterne har all ære av.

På hjemmebane

Sosialantropologene og kultursosiologene i samlingen er på hjemmebane. Man kan si en god del om en folkegruppe eller en samfunnsklasse om man kjenner deres spisevaner. Det har samfunnsfagene alltid visst. Derfor har de levert studier, beskrevet cases og utviklet teorier som lurer seg frem i samlingen til tross for at de må kjempe med de dyktig beskrevne sanseinntrykkene om oppmerksomheten.

Glørstads trauste bidrag dreier seg om et arkeologisk og økonomisk perspektiv på saken fra den tiden da vi spiste fisk, men drømte om elg. Runar Døving er solid og leken som alltid. Han overrasker ved å sette ord på det vi allerede vet, slik at det fremtrer som nye oppdagelser. Kanskje det er på tide å skrive systematisk om mat og måltider, slaktoffer og matmetaforer i Bibelen? Der er det mye å ta av. Ugelviks blikk på fengselsmaten er kjempefint. Når man starter med maten, er det så mange andre ting man må streife og kommentere. Ugelvik har skrevet det første fengselsessayet som noensinne har interessert meg fra start til mål.

Diplomatisk

Iver B. Neumann og Knut Stene-Johansen konkurrerer likevel til slutt om seierskransen. Neumann med en virkelig appetittvekker om det diplomatiske måltidet med en rekke historiske og delvis selvopplevde eksempler. Han sparer ikke på serveringen, slik Armod gjorde da Egil kom på besøk i Eigilssoga. Egil var så lite fornøyd med oppdekningen at han blindet verten dagen etter og skar av ham skjegget. Mitt forslag er at Neumann beholder både øye og skjegg – ikke minst fordi han skriver om et tema som jeg aldri har sett bli behandlet så lett og muntert tidligere.

Den ultimate delikatesse

Stene-Johansen leverer en fortrolig samtale med Brillat-Savarin og Freud, som kaster nytt lys over begge, ja, faktisk over alle tre. Ellers har litteraturviteren så mange dyktige franskmenn, helt fra Roland Barthes’ og Lévi-Strauss' tid, med på laget at det virker som om hans matessay skriver seg selv. Også vi som i daglig konversasjon synes at haute cuisine er noe jåleri, kan la oss overtale av forfatteren til å anerkjenne det som skjer i kjøkkenet og over duken som en virkelig kunstart. Stene-Johansen er mest opptatt av måltidet slik det overskrider det nyttige og nødvendige. Hvordan blir et måltid til en luksus, og hva er den ultimate delikatesse?

Thomas Hylland Eriksen er alltid en tankevekker, men mye av dette har vi hørt før. I boken fra i fjor. Om søppel, matrester som kommer tilbake som metangass, våtorganisk avfall, avføring, septiktanker, i interessante avsnitt om rakkere og opprydning av selvdøde dyrelik, legger forfatteren frem skyggesiden av den moderne matproduksjonen. Slik tematiseres søppelsortering, miljøproblemer, global rettferdighet og alt det andre som gjør det vanskelig å adoptere Stene-Johansens entusiastiske uskyld. At gledesdreperen kommer mot slutten, er i seg selv et solid stykke norsk kulturhistorie.