Svært svømmedyktig «Kon Tiki»-epos

Med Pål Sverre Hagen, Anders Baasmno Christiansen, Agnes Kittelsen
Regi: Joachim Rønning, Espen Sandberg
«Kon Tiki» flyter flott filmretorisk, er en visuell fryd og et eventyrlystent helte-epos i generøst bredformat.
Karakter: 5

Norsk film har lidd av en viss vannskrekk. Selv ikke «Den siste viking» har nådd det hvite lerret. Men nå hiver regiduoen bak «Max Manus», Joachim Rønning og Espen Sandberg, seg ut i det, med svært svømmedyktig resultat.

- Eventyrlyst, skrev Fridtjof Nansen. Etterfølgeren Thor Heyerdahl var også en mediegløgg popularisator via fremstillingen av sine dristige forskningsferder. Begge var nasjonalidoler, internasjonale ikoner - og stenhardt målbevisste.

Video

 

Se klipp fra filmen «Kon-Tiki»

Kon-Tikis farefulle ferd er klar for visning på kinoer over hele landet kommende fredag

Visuell fest

På sett og vis seiler regiduoen med «Kon Tiki» videre i sitt eget kjølvann. Draftet tegnes i episk, lett idoldyrkende og tradisjonelt storformat. Enkelt og oversiktlig.

Petter Skavlans manus er ryddig, lojal overfor bestselgerboken, med sans for den pulserende spenningsoppbygging som et sjødrama av denne typen krever. Skavlan leverer, fordi manuset først og sist griper fatt i motet og eventyrlysten, uten å miste forskningshensikten og de kontroversielle teoriene av syne.

Seilasen kunne ha blitt lang og ensartet. Men «Kon Tiki» er en generøs visuell fest, nesten blendede briljant: Solgjennomtrengte havblikksbilder avløses av salt og ubønnhørlig sjøsprøyt i rasende uvær. Baskende haier. Imponerende er det over et digert, duvende lerret. Rønning/Sandberg orkestrerer som om det skulle dreie seg om en David Lean-film, for eksempel «Lawrence of Arabia». Havet erstatter ørkenen. Tross havet går ikke eposet i dybden, men desto mer i bredden. Genreriktig nok.

Magiske øyeblikk

Heltefortellingen har altså bredt utmalende penselstrøk og er uten altfor nitid psykologisering. Bildene smelter sammen sinn og natur, personer og omgivelser, i ganske mange magiske øyeblikk. Nesten som en myte.

Flåten er så knapp at man godt kan betrakte deler av filmen som et trangt kammerspill på det uendelige osean, paradoksalt nok. Alt er i evig gjentatt bevegelse, elementene, gemyttene og relasjonene. Men ikke minst balsastokkene, som er i farlig oppløsning.

Ikke gåtefull

Rollegalleriet ombord består av tydelig karakteriserte typer. Pål Sverre Hagen ser ut som den unge Heyerdahl og fører seg spenstig som ham, også språklig. Han er evig ungmaskulin, søkende nysgjerrig, strategisk og taktisk beredt på å løse alle tenkelige og utenkelige problemer.

Hagens Heyerdahl er ikke gåtefull som Leans Lawrence of Arabia, for her går det aldri ras i sinnet. Han er en småkarismatisk ener som vil være «normal» nordmann - i særklasse. Fordi intet synes umulig. Og det umulige utløser kjempekrefter i ham. Det er utvilsomt korrekt nok. Også genremessig.

Hagens tilføyelse til det «mytologiserende bilde av helten, er antydningene til uventet vekhet, midt oppe i motet
Det øvrige ensemble er like fortreffelig som Hagen særlig Anders Baasmo Christiansen i rollen som Heyerdahls nestkommanderende og delvise motpol.

Evig nysgjerrighet

Vi fryder oss over scenografi og tidsbilder. All teknikk og alt håndverk er en sann fornøyelse å følge. Så filmretorisk er dette helt flytende.

Max Manus ble svekket av hangen til å nøye seg med gjenfortellingen. Vi savnet det uventede, en ny innsikt, andre ideer enn de vedtatte. Forsåvidt er Rønning/Sandberg fortsatt der. Men de forteller så mye bredere og bedre denne gangen. De har vokst både i modenhet og i sikkerhet, også takket være et manus som får med seg det som hører hjemme i et helte-epos for bredlerret.

Thor Heyerdahl blir noe mer enn en eventyrlysten idrettsmann i verdensklasse, mer enn et idol for en nasjon som setter idretten høyest av alt. Han er det frapperende symbolet på noe av det fineste livet kan by innby til: En evig nysgjerrighet, oppdagertrangen.

Heia Heyerdahl! Og heia Rønning/Sandberg & Co! Dere kom velberget i land!

Anmeldt av Per Haddal.