Tapet av et barn

Trine Ness har tidligere gitt ut én diktsamling, også den med en interessevekkende tittel: Hvis jeg kunne hete noe annet, sa jeg til Marianne (2008). I den nye samlingen vekker allerede førstesiden oppmerksomhet, der diktene er skrevet inn i bokser og sirkler som delvis overlapper hverandre, med piler mellom tekstrammene. Det virker som en power point-presentasjon som har løpt løpsk. Flere sider har slike tvilsomme oppsett, som nettopp pirrer leseren.

Men hva er det vi leser? Det tar det tid å komme inn i, men etter hvert skjønner man at det har med å miste et barn å gjøre. Først får en inntrykk av at det er en baby det er snakk om:

Før du i det hele tatt / kommer hit / og blander deg inn i sakene, / er du nøye uttenkt. / Vi venter. […] Vi har søkt om plass i barnehagene, / på skolene, i kinosalene. / Vi regner med deg.

Skifte

Senere skifter pronomenet fra jeg til hun, og vi får hverdagsscener fra frokostlaging og det å få ungene på skolen. Om det er samme person det er snakk om, er uvisst. Kanskje er skiftet i pronomen gjort for å skape avstand til sorgen, på et punkt forsvinner nemlig barnet, og den kvinnelige hovedpersonen glir inn i en sorgprosess som brutalt avsluttes slik:

Døde flater. Ingenting skjer. Hun friskmelder seg. Alt er som før. Hun bretter sammen tøy. Her er blusen hennes. Og en sokk. […] Hun stapper dem ned i en plastpose. Dytter plastposen ned i søppelposen på kjøkkenet. Knyter den. Bærer den ned i gangen.

Det er et større barn det nå er snakk om, rommet som blir værende igjen, er fylt av blader, sminke, høyttalere, pluss mobiltelefonen som fortsatt ligger til lading.

Et ord som pårørende dukker opp, og pårørende-gruppen. Synsvinkelen legges nå til ektemannen: Han faller litt på siden av gruppen. Det er mye som skal bearbeides i gruppen. Det er mye grining i gruppen. Hulking. […] Han vet ikke hva han skal si. Dette midtpartiet i diktsamlingen er det sterkeste, blant annet med kvinnens reaksjon på andres reaksjoner, bl.a. påskuddene til å ikke møte andre. Verden svaier hit og dit. Verden vakler bortover veien, skriver Ness, og hun klarer på en overbevisende måte å videreformidle følelsen av sorg, tap og uvirkelighet. Tittelen på boken spiller her godt med: For en stund har vi alt vi trenger. Men så har vi med ett ikke det lenger.

Flere stemmer

Denne familien som ikke ble som den skulle bli, interesserer, men poeten slipper tematikken litt i de påfølgende delene, eller omformer den på en måte som gjør at leseren ikke tas videre i det man trodde man var ført inn i. Det er også av og til vanskelig å gjenkjenne personen som snakker. Kanskje er dette intendert, i et intervju med Diktkammeret i Dagbladet før hun debuterte, fortalte Ness at hun skrev under tre-fire navn for å prøve ut forskjellige stemmer, men også fordi de gradvis hadde utviklet forskjellige måter å skrive på.

Det er en god idé i en arbeidsfase, men mer problematisk i en ferdig bok der man leter etter diktstemmen. I hvert fall når tematikken er såpass sentrallyrisk som her. De stadige omslagene i diksjon virker forvirrende. Kanskje burde poeten bore enda dypere i den følelsen som virker å være utgangspunkt for boken.

Vi må ha et barn, heter det i et dikt, med fortsettelsen: Vi må ha beskyttelse. […] Vi må finne et hus / med en dør inn. Dette er fint skrevet, i et av de mange diktene med anaforiske gjentagelser, det vil si at åpningsordene i en setning gjentas flere ganger etter hverandre. Ingen tvil om at poeten har rytmesans. Og for en stund følger vi gjerne henne.