De som trodde at Mad Men-oppskriften skulle bli en enkel løsning for TV-suksesser fremover, tok grundig feil. Av høstens to store retrosatsinger på amerikansk TV er den ene, The Playboy Club, allerede kansellert, mens den andre, Pan Am, kan kræsjlande når som helst. Riktignok er det bare en tredjedel av nye serier som overlever første sesong, men når det kommer til de nevnte seriene, er det mer enn hard konkurranse som har skylden for at de ikke er flyvedyktige.
Pan Am har på papiret mange av ingrediensene som skal til for å lage en kvalitetsserie, og de har ikke spart på noe for å gjenskape et så perfekt 60-tallsunivers som mulig. Problemet er at det blir i overkant perfekt. Selv om «the jet age» var preget av optimisme og fremtidstro, var ikke nødvendigvis hverdagslivet så enkel og striglet som det fremstår her. Der Mad Men har klart å vise hva som skjuler seg under fasaden på denne tiden, forblir Pan Am på overflaten som en 60-talls reklamefilm.
Pan Am prøver å fortelle for mange historier på én gang. Som om ikke livet i flybransjen skulle være nok, så har de også blandet inn både internasjonale politiske hendelser og spionasje i miksen. Det siste fremstår mer komisk enn spennende. Som en ren nostalgitur fremstår Pan Am som helt grei underholdning, men den er nødt til å gjøre noen kraftige omdirigeringer hvis serien skal beholde flyruten sin neste sesong også.
Flyvertinner i Pan Am klare for luftens eventyr.
