Dette er en førsteklasses dokumentarbok, skrevet med skjønnlitterære virkemidler. Resultatet er ny innsikt og en oppskakende leseropplevelse i forening.
Forfatteren har sin egen innfallsvinkel til det plagsomme spørsmålet: Hvorfor har idealistiske mennesker så ofte lovprist noen av verdens grusomste regimer? Her gjelder det dem som trakk frem Pol Pots Kambodsja som et lysende forbilde, samtidig som anslagsvis 1,7 millioner av innbyggerne døde eller ble drept. Ingen ukjent diskusjon i Norge.
Det vennlige blikk.
Ofte har ledende intellektuelle vært blant de mest velvillige observatører. Besøkendes entusiasme i Stalins Sovjet, Hitlers Tyskland og kulturrevolusjonens Kina hører til de mest kjente eksemplene.
Forfatteren Peter Fröberg Idling ble født i 1972, et år da protesten mot USAs krig i Indokina nådde høydepunktet, og tilkjennegir at han vokste opp i et radikalt protestmiljø. Han har levd i Kambodsja som bistandsarbeider i flere år.
Boken er oppdelt i fragmentariske scener der vi følger forfatteren på leting etter svarene.
Blant de utlendinger som slapp inn i Pol Pots Kambodsja var en delegasjon av fire svensker. De reiste på studietur i august 1978, noen måneder før Pol Pot-regimet ble felt av Vietnams innmarsj og drevet ut i jungelen. Gjestenes begeistrede reisebeskrivelse, Kambodsja mellom två krig, utkom våren 1979. Forfatteren har oppsøkt dem for å få svar på hvordan de vil forklare i dag hva de gjorde den gang. To av de fire var villige til å snakke. En tok full selvkritikk.
I forsvar.
Delegasjonens kjendis var den stadig maoistiske forfatteren Jan Myrdal. Inntrykket han gir er av mannen som alltid har rett i egne øyne. Han avviser intervju, og viser til sine tallrike skrifter, der han egentlig har fortsatt å forsvare Pol Pots Kambodsja til denne dag.
Motsatt reaksjon har delegasjonens leder, Gunnar Bergström, den gang psykiatrisk hjelpepleier og formann i vennskapssambandet Sverige-Kambodsja, i dag konsulent innen kriminalomsorg. Han tar oppgjøret. «Jeg gikk i fella», sier han. «Ett eller annet sted, fra marxismen til Lenin, allerede der finnes innebygde feil, ettersom det er der hvert eneste land har sporet av».
De to andre deltagerne, begge kvinner, synes den dag i dag å stå svarløse. Den ene, sosiologistudent den gang og universitetslektor når boken blir skrevet, tar vel imot forfatteren. Hun går i usikker, halvhjertet forsvarsposisjon. Var det egentlig så mange som ble drept? Hvorfor bokføres de som blir drept i revolusjoner så nøye, men ikke de som sulter ihjel under den rådende verdensordning?
Ble enke.
Den siste av de fire var journalist, og informasjonssjef ved et museum når Idling tar kontakt. Hun vil bli latt i fred med sin personlige tragedie. Hun var gift med en av Kambodsjas revolusjonære, som var forsvunnet under deres besøk til landet, trolig drept allerede da. Hun og de andre i delegasjonen tar før reisen i 1978 den for oss ufattelige beslutning at de ikke skal spørre etter folks pårørende som er blitt borte, fordi de kunne «kompromittere seg selv», i tilfelle de savnede var fiender av revolusjonen.
Det som skjedde er «så grusomt at det er vanskelig å forstå», skriver denne revolusjonens enke i et vennlig nei takk til en samtale.
Boken er nyansert og viser hvordan grunnen til katastrofen ble lagt ved USAs ødeleggende politiske innblanding og terrorbombing i Kambodsja under president Nixon og hans strateg Henry Kissinger.
Kulissekunst.
Vi får faktisk et svar på gåten, hvordan Pol Pots utenlandske venner kunne bli ført bak lyset: Det blir gitt av en gammel amerikansk korrespondent, Steve Heder, som hadde reist på kryss og tvers i landet: For de lokale partilederne ble det en livsnødvendighet og derfor en rutine å lage Potemkins kulisser, alt når toppfigurene fra hovedstaden kom på besøk. Hvis de lokale ansvarlige viste frem noe som tydet på mislykket politikk, var det ute med dem. De var nødt til å vise en tilrettelagt versjon av virkeligheten for selv å overleve. Trolig fikk ikke Pol Pot selv se fullt ut hvor ille det sto til, like lite som Hitler så Auschwitz. Om slikt holder som unnskyldning for gjenlevende tiltalte ved Kambodsja-domstolen, er det grunn til å tvile på.
