Hundre tusen sovjetrussiske krigsfangers skjebne og deres bidrag til byggingen av Norge har vært beskjedent nevnt i vår historie. De ble mishandlet og fornedret som undermennesker og arbeidsdyr, og døde i hopetall. Marianne Neerland Soleims dokumentarbok tar opp temaet på en mer fullstendig måte enn noe tidligere arbeid.
Skammelig.
Forfatteren peker på et skammelig forhold når hun opplyser at arkivene med en mengde dokumenter om den grusomme utbygging av Nordlandsbanen ble tilintetgjort og brent etter beslutning fra hovedstyret i Norges Statsbaner. Av bevisstløshet, eller for å hindre at flere skjeletter skulle falle ut av skapene, i tillegg til de tusener som var kastet i massegraver? Arkivene inneholdt blant annet kontraktsforslag og endelige avtaler med firmaer som gjorde gode forretninger med tyskerne.
Dette er akademisk litteratur av første rang. Om et tema av høy historisk betydning som samtidig er et oppskakende menneskelig drama, velskreven og samtidig nøktern, grundig underbygget av forskning, opprinnelig en doktorgrad. Hva som mangler, er kart over de 500 leirene som spredte sine gufs av uhygge rundt om i vårt land.
Hitlers bane.
Teksten er full av tankevekkende opplysninger. Jeg vet ikke hvordan det vil bli brukt i Nordlandsbanens jubileumshistorier at Hitler selv var banens fremste pådriver, og insisterte på at linjen nord for Fauske skulle gjennomføres med slavearbeid så raskt som mulig. I tillegg hadde Føreren store planer om «Der Polarbahn» («Polarbanen») gjennom Finnmark, som ble utsatt i påvente av seieren som aldri kom.
Midt i råskapen fantes tyske offiserer – her navngitt – som greide, eller som prøvde, å gi fangene en human behandling. Svært mange norske bygdefolk med hjertelag og motstandsvilje hjalp utsultede fanger med mat, som ble kastet over piggtråden, i trass mot okkupasjonsmaktens strenge forbud mot slikt. Men det var også norske fangevoktere i tysk tjeneste som herjet med avskyelig brutalitet, og norske angivere som forrådte rømte fanger, mot belønning i sprit, tobakk og judaspenger.
Hjemkomsten.
Et drama for seg var hva som skjedde med fangene ved hjemkomsten til eget land, beskrevet i fjor av Einar Steffenak i boken Russerfangene, på Humanist forlag. I en rekke fremstillinger blir det opplyst at de ble mottatt som landsforrædere og gikk nytt fangenskap og ny mishandling i møte. Soleim nyanserer dette bilde, og skriver at fangene etter hjemkomst fikk en temmelig vekslende skjebne. Et annet drama var den omstridte samlingen av døde fangers jordiske levninger i en felles massegrav på Tjøtta i den kalde krigens tid, angivelig blant annet for å forebygge at russere med diplomatstatus skulle få påskudd til å ferdes på uønskede steder.
Motstandshelt.
En av denne tidens mest omstridte var motstandslederen Asbjørn Sunde, alias «Osvald»: urostifter, sabotør, veteran fra spanske borgerkrig og mannen bak tallrike likvideringer, en lederskikkelse i den kommunistiske motstandsbevegelse. Hans versjon av det som skjedde, Menn i mørket fra kort etter krigen, er kommet i ny utgave med innledning av historikeren Lars Borgersrud. Sunde levde et hardt liv og falt i vanære da han i 1954 ble dømt som spion for Sovjetunionen. Motstandshelten var blitt landssviker. Borgersrud har som siktemål å skaffe Sunde æren tilbake.
Forsvarsskrift.
Sundes bok ble utgitt til dels som et forsvarsskrift. Den kan leses som et litterært arvestykke, om enn aldri så dokumentarisk. Teksten er fullkomment ufrisert, usentimental, fandenivoldsk og proletarisk, et rått språk med driv, med en atmosfære som får meg til å tenke på Arthur Omres beretninger eller noe ikke alt for fjernt fra Hemingway. Omkring navnet «Osvald» vil striden vare lenge.
