Jo, det er vidunderlig mye å glede seg over i Roy Jacobsens nye roman Vidunderbarn. Ett er at den fremstår som bunnekte, så å si skrevet fra innsiden av drabantbyen Årvoll i Oslo, som den jo også er, uten at det på noe vis er tale om en nøkkelroman, enn si påprakkende selvbiografiske takter. Men tiden, tidlig 60-tall, og omgivelsene er forfatterens egne, og de gir minnelser om del to i Seierherrene (1991), skjønt noen egentlig oppfølger er det ikke tale om. Vidunderbarn er i kraft av sin egen narrative styrke et selvstendig verk, med en appell som strekker seg langt, langt ut over lesere som monne ha oppvekststavn og -år i en østlig drabantby i landets hovedstad.

Denne leser kan ellers ikke erindre noe verk av Jacobsen der hans språklige begavelse får slik uttelling, noen av beskrivelsene og passasjene er bentfrem nydelige. Jacobsens skrift er kort og godt nøye avstemt språkøkonomi. Men kanskje skjærer han ikke klar av alle sentimentale fallgruber? Hva så? Dreier det seg om sentimentalitet, så er det av det renslige slaget, aldri det søtladne, det klisne, det vamle. Det fullverdige og sanne liv er aldri helt blottet for det sentimentale; bare den ufølsomme mangler følsomhet.

60-tallet.

Det starter i 1961, året da Jurij Gagarin seilte ut i verdensrommet, Berlinmuren ble reist, John F. Kennedy var president i USA og Einar Gerhardsen var Norges evige statsminister. Mutter’n og skolegutten Finn bor alene sammen i blokk, og nå skal de gå til et skritt som skal endre på så mangt, skal peke ut en ny retning for den amputerte kjernefamilien – de skal pusse opp leiligheten. Finn er kortvokst, men han er i stand til å mobilisere et overordentlig raseri når det er påkrevet. Kanskje er han den flinkeste gutt i klassen, især har han lett for tall.

Skolemiljøets og blokkbarnas viderverdigheter er tegnet med sikker forankring i det oppriktige og det umiddelbare. Ingen skal ta Jacobsen i ettertankens påpyntinger. Finn er anslagsvis ti år, og det eneste han vet om faren er at han er død. Han var kranfører på Aker Mek. og omkom i en ulykke. Men han levde bare ett år sammen med mutter’n, siden giftet han seg med en annen kvinne. Oppussingen fører imidlertid til at mutter’n ser muligheten til å leie ut et rom, og til sist flytter Kristian inn, for Finn en noe uoversiktlig person, som endatil hevder at «Gerhardsen ikke var til å stole på». Men hos ham finnes kunnskaper den vitebegjærlige skolegutten får sans for – dessuten bringer han med seg en TV!

Halvsøster.

Via underfundige krokveier skal imidlertid oppussingen føre til en mer skjellsettende forandring i Finns og mutterns tilværelse. De lærer nå at Finn har en seksårig halvsøster, Linda, og hun skal flytte inn hos dem. For faren er altså borte, og moren er morfinist og trenger behandling. Slik tenker Finn om mutter’n: Hun «er rammet av en urokkelig retningssans; solidaritet, vil vel noen kalle det, men vi er ikke av den jålete sorten her, vi har bokreditt og er uutgrunnelige.»

Linda skal komme med Grorudbussen. Men da den stopper, går ingen av. Mutter’n må inn for å undersøke: «Det varte og det rakk. Det lød noen rop der inne fra, før hun endelig kom ut igjen, knallrød og brydd i ansiktet og slepende på en liten jente i en litt for trang kjole, med hvite knestrømper i det sure høstværet og en bitte liten lyseblå koffert.»

Adskillig senere skal Finn erkjenne at «Linda viste oss hvem vi var, avslørte oss». Hennes koffert inneholdt ikke mindre enn en «atomladning».

Ny tilvekst.

Og det er nettopp Linda og hennes gleder og problemer som skal angi retningen for det liv som fra nå av leves i blokkleiligheten; Finn skal komme i «syklisk ubalanse». Og det er noe annet enn det som skjer i enmannsboliger ikke langt unna, «stappfulle av privatliv og flegma i varme filttøfler». Forfatteren fører handlingen mot dens ubønnhørlige slutt, og på veien strør han ut situasjoner og persontrekk man blir sittende og grunne på. Vidunderbarn er en ny tilvekst til et ualminnelig rikt forfatterskap, og vil trolig bli lest av mange.

TERJE STEMLAND