Mest delt
Døde menns teorier
Kjørte bil flere kilometer i skiløypen - satte seg fast
Eliteskole ønsker flere norske søkere
Ny norsk rekord i Wordfeud
-
Serena Maneesh har sluppet nytt album
Strukturert larm
Et annetalbum som gir mye gitarfylde og et herlig musikalsk mørke å sveve inn i.
AV: robert hoftun gjestad
FOTO: K&U
Den internasjonale oppmerksomheten rundt norske Emil Nikolaisens band S-M er nok større enn mange har fått med seg her hjemme. Det forklarer opplagt mye av årsaken til at det har tatt hele fem år å følge opp den roste, selvtitulerte debuten. Dét, og ønsket om å strukturere og perfeksjonere sitt uttrykk til det aller ypperste, vil jeg tro.
På det siste punktet lykkes Nikolaisen enda et hakk bedre her enn på debuten. Den hadde en tendens til å bli vel monoton og i overkant svevende i sitt såkalte «shoegazer»-lydbilde. Her er bandets samlete larm delvis langt mer kontant, selvfølgelig smygende, men i tillegg betydelig mer dynamisk.
Man kommer selvfølgelig ikke unna sammenligningen med britiske My Bloody Valentine, bandet som skapte denne introverte genren der musikken, ikke frieriet står i fokus. For basen for S-M er fortsatt melodiske rockelåter som dynkes i solide doser gitarlyd, skurrende elektroniske elementer og hviskende vokal.
Men referansen er ikke nødvendigvis gjeldende for hele albumet. For åpningslåten «Ayisha abyss» ligger med sin mumlende og dronene konstruksjon nærmere trønderske Motorpsycho. Og påfølgende «I just want to see your face» låner mye av det til tider kontante riffrock-uttrykket som kjennetegner amerikanske Sonic Youth på en lys dag.
Markant
Først med «Reprobate!», «Melody for Jaana» og spesielt «Honeyjinx» velger Nikolaisen, sterkt støttet av sin søster Hilma på bass og vokal, å se mer innover enn opp og frem.
Uten at det ødelegger gleden over å få servert et markant rockealbum som med sitt mørke uttrykk setter sine krav til lytteren. Man kan gjerne, og delvis riktig, si at S-M ikke gjør noe særlig nytt innen denne vel etablerte genren. Men det de faktisk gjør, er det høy klasse over. Sjekk bare røffe «Blow yr brains in the mourning rain».
Det hele tar som sagt litt tid å leve seg skikkelig inn i, men når albumet avsluttes med den svale, balladeaktige «Magdalena (symphony #8)», sitter man mest av alt igjen med et ønske om mer.
Ikke rart festivalene Roskilde, Hove og Øya var kjapt ute med å booke dem i år.
I salg mandag.
Siste fra seksjon
-
En mafioso på glattisen
Lilyhammer tar seg opp etter hvert. Det gjør gudskjelov ikke underleppen til Steve van Zandt.
25 januar 2012 14:52
