Er det fremdeles liv i det stormannsgale, selvbiografiske Min kamp-prosjektet? Etter prisdryss, jubelbrus og stor ståhei med innlegg både for og imot har mottagelsen av spesielt det fjerde bindet i serien vært langt mer avmålt.

Boken som lanseres i dag, den femte og nest siste, klarer neppe å gjenopplive forelskelsen fra sist høst og vinter. I mine øyne er den definitivt ikke sterk nok til det. Oppmerksomhet er utgivelsen uansett sikret ettersom forfatteren også her iscenesetter seg selv ved hjelp av nye drøye selvavsløringer. En voldtektsanklage er allerede slått stort opp.

Innhentet.

«[ ¿] det var en så forferdelig tid», skriver Knausgård i åpningen av boken som handler om hans 14 år i Bergen fra 1988 til 2002. Den unge mannen som kommer til byen for å begynne på Skrivekunstakademiet, er imidlertid full av lykkelige forventninger om at det egentlige livet som forfatter endelig skal begynne. Og teksten tar jyplingens naive selvtilfredshet på kornet. På togturen til Bergen leser han aviser, ikke bøker: «[ ¿] jeg tenkte at det kunne påvirke prosaen min, at jeg kunne miste det som hadde gjort at jeg hadde kommet inn på Skrivekunstakademiet.»

Men det tar ikke lang tid før virkeligheten innhenter Karl Ove. For på akademiet blir så å si alt han skriver, forkastet. Betegnende i så måte er en scene der Jon Fosse kritiserer et diktforsøk sønder og sammen – alt er klisjeer og banalisering, bare ett ord i diktet – widescreen-himmel – kan passere. Nedturen er med andre ord et faktum. Siden følger utallige mislykkede skriveforsøk, fyllekuler og store doser selvforakt.

Omkostninger.

Mens første og andre bok i serien risikerer alt for å iscenesette splittelsen mellom ønsket om å være ektemann og far og enestående kunstner, er de to påfølgende bindene mer gjenkjennelig erindringslitteratur. Den nye utgivelsen er også en erindringsbok, og den aksentuerer spørsmålet om prosjektet tåler de estetiske omkostningene det medfører å skrive sitt liv på Knausgårds hyperrealistiske måte.

Kunstnerisk sett er det nemlig et problem at boken mangler konsentrasjon og plott. Et annet problem er at den kronologiske fortellermåten lar den svært unge mannens språk, selvforståelse og blikk på verden prege store deler av teksten. Variasjonen som kjennetegner spesielt første bok, er med andre ord fraværende. Først mot slutten av de totalt 600 sidene skrur det seg til, og vi ser tydelig repetisjonsmønstrene i Karl Oves liv. Fremstillingen av splittelsen i ham fremstår likevel som en matt variasjon av noe vi har lest i de to første bindene.

Velvilje.

Knausgård har selv uttalt at han i den nye boken har fjernet seg fra det som var utgangspunktet for serien, nemlig å skrive så oppriktig som bare mulig. Det synes, for velviljen den viser frem, er med noen få, viktige unntak gjennomgående. Etisk sett er den dermed tilsynelatende mer forsvarlig enn de to første bøkene, også fordi den ikke forholder seg til det som i mine øyne er verkets største provokasjon, bruken av Karl Ove og Lindas tre barn. Men som forfatteren innrømmer i et intervju som sto på trykk sist lørdag, er enhver beskrivelse en reduksjon: «Skriver man to linjer om en person, så finnes det ikke noe annet der enn dét, men i livet deres finnes det så mye mer.»

Forsvarlig?

En ting er de korte karakteristikkene Knausgård spanderer på medstudenter og andre den åpenbart umodne jeg-fortelleren møter på sin vei. At Ragnar Hovland blir beskrevet som smilende, men med et unnvikende blikk, kan han antagelig leve med. Hva kvinnene fra forfatterens Bergens-tid synes om å bli brukt som litterære personer, er en helt annen sak. For å redusere belastningen kan det se ut som bokens strategi er å fremstille både Knausgårds første kjæreste og Tonje som han etter hvert gifter seg med, så upersonlig som mulig. Samtidig blir de sett med en påtagelig respekt og varme. Men er det mindre hensynsløst å utlevere sine medmennesker så lenge viljen er god? Jeg må si jeg er i tvil. Og selv om blikket på kvinnene sier aller mest om hovedpersonens begrensninger, er det påfallende hvordan de nærmest blir fratatt sitt intellekt. De representerer skjønnhet, trygghet, pizza og filmkvelder, mens de store samtalene foregår i en verden kun befolket av menn.

Lite flatterende.

Muligens finnes det et behov hos forfatteren for å «skrive opp» disse kvinnene som begge fremstår som slektninger av Ibsens Solveig-skikkelse. Men det finnes også en motsatt bevegelse i teksten, som til tross for sin velvilje fremstiller flere kjente forfatterkolleger på en lite flatterende måte. Vennene Espen Stueland og Tore Renberg har neppe noe å klage på. Men hva med Kjartan Fløgstad som i en scene i forbindelse med at Karl Ove mottar Kritikerprisen for debuten Ute av verden, har glemt at han noen år tidligere ble intervjuet av prisvinneren (en kostelig historie i andre bok i serien)? Hva med Ole Robert Sunde som på litteraturfestivalen på Lillehammer gjentatte ganger fornærmer ham både verbalt og fysisk? Og hva med Liv Lundberg som på et nachspiel rett og slett spytter på ham?

Hevn.

Tilsynelatende er disse episodene skrevet inn for å illustrere at jeg-fortellerens forståelse av seg selv som forfatter ikke stemmer overens med omverdenens, men de kan like gjerne leses som Knausgårds triumferende og hevngjerrige takk for sist. Når han eksempelvis skriver om Sunde at «På den tiden leste jeg ham ikke lenger, men det betydde ikke at jeg ikke visste hvilket intellektuelt format han hadde», gjør han tre ting på en gang. Han viser frem Karl Oves litteraturkompetanse og bøyer hodet for kollegaen, samtidig som han avskriver Sunde som forfatter – i 1999 da fornærmelsen skjedde, var han åpenbart ikke lenger interessant.

Triumf.

Slik Odd W. Surén i Dag og Tid har påpekt, blir kampen som beskrives hos Knausgård, synonymt med triumfen. Ved å våge å skrive om pinlige og skambelagte private erfaringer, står forfatteren igjen som seierherre når bøkene blir utgitt. Dermed blir han via sin hovedperson en slags folkehelt vi både heier på og kan identifisere oss med.

Men hva skjer med heltestatusen idet Knausgård røper sin egen hevngjerrighet? Spørsmålet er om ikke også dette er et grep som viser frem menneskelig svakhet som blir beseiret i samme øyeblikk som den avsløres. I så fall kan en mindre velvillig leser si at verket dyrker strategier som lar forfatteren stå frem som vinner, uansett.

ANNE MERETHE K. PRINOS