Pinlig og skuffende

Min mentor, Arne Bonde, lærte meg særlig én ting: Begynn aldri en artikkel med et sitat. I dag bryter jeg nesten regelen:

«Så setter hun seg ned og gir tegn til Delta om at hun skrur på hodelykten. De seks med nattbriller snur seg bort. Hun legger kinnet sitt over munnen for å sjekke om personen puster. Hun tar på armen for å sjekke puls. Hun kjenner på hudtemperaturen. Og så, for å sjekke pupillene, må hun vri hodelykten for å se den døde i øynene. En etter en får den sterke lysstrålen på seg på øya denne natten. Så skrur hun av hodelykten. Hun brer et teppe forsiktig over og går til neste.»

Dette leste jeg om og om igjen i en herværende avis på lørdag.

Noen timer senere ser jeg balletten Woyzeck basert på Georg Büchners (1813-1837) ufullstendige drama om den sårbare soldaten som blir utsatt for medisinske eksperimenter og andre ydmykelser. Hans kjære er utro, og før noen forsoning er mulig, tar han livet av henne.

Grelt

I programmet skriver direktør Tom Remlov om betydningen av kunstverket som helheten, og denne helheten er større enn summen av alles enkeltinnsats. Den endelige visjonen fullbyrdes, får sin endelige dimensjon, ved publikums gjensvar. Denne visjonen har fått særlig mening etter katastrofen som rammet den 22. juli.

Det oppleves som en form for legitimering. Som om 22. juli automatisk vil gi den enkelte produksjon en egen klang og uomtvistelig dypere mening. Grelt blir det i dette tilfelle.

Klovneri

Selv om Woyzeck har satt dype spor som teater, opera, musikal og film har ikke koreografen Christian Spuck fra Stuttgart Ballet klart å gi historien en overbevisende dimensjon. En, til det kjedsommelige, bruk av en dunkel bølget skillevegg som skaper landsbyliv eller innerom og repetisjoner av bevegelsesrekker, ticks og triks, mimeteater og klovneri uten mye retning, undergraver ethvert seriøst tilløp. Fingre som ustanselig stikkes mot øyne og hode, gjør ikke saken bedre. Følelsen av tomgang kommer faretruende tidlig i den 85 minutter lange forestillingen.

Putti Plutti

De fem trommeslagerne kommer strålende ut av det, også orkesteret ledet av Vello Pähn. Danserne med Eugenie Skilnand (Marie) Og Philip Currell (Woyzeck) gir alt, og som ensemblet, er de lojale mot konseptet. Men huff, det er skrekkelig å se løpingen, sjelden går man så trett av armer som slenges ut, ben som tripper som om det var Putti Plutti Plott-ere (ikke noe galt med det, men her!) eller Riverdancere som farer over gulvet. Programmet er til å bli klok av. Det samme kan ikke sies om hva vi ser. Skal vi leke med grusomheten, må det gjøres med større kompetanse. Bullshit, tenker jeg, og greier ikke denne gangen skille mellom virkeligheten, formidlet gjennom avisartikkelen, og det jeg ser på scenen.