I Oslo satte byens politikere nylig høydegrensen for nye bygg til tolv etasjer, til tross for at Plan- og bygningsetaten anbefalte variasjon i høyhuspolitikken og ville åpne for langt høyere hus enkelte steder i byen. Parallelt ønsker Byantikvaren å frede Folketeaterbygningen (1935), Oslos første høyhus. Til tross for at bygningen består av kun 12 etasjer fikk den umiddelbart navnet "skyskraper". Det i norsk sammenheng sjeldne eksemplet på urban mellomkrigsarkitektur i art deco-stil er tydelig påvirket av amerikanske høyhus fra samme periode.Skyskraperen, modernismens falliske fyrtårn, er utvilsomt forlent med symbolske effekter: makt, velstand - og modernitet: Å bevege seg gjennom Manhattans sofistikerte dalsøkk av tårnende høyhus kan bare sammenlignes med sublime naturopplevelser.Et bysentrums tetthet fordrer høye hus, sier noen, mens andre er overbevist om at en høy silhuett får byen til å fremstå moderne og innovativ. Kanskje tyder kulturminnemyndighetenes beskyttende hånd over skyskraperne mest av alt på at historien har innhentet fremtiden; det er blitt verneverdig som en gang var fashion.

Nye måter.

Mange arkitekter har et tvetydig forhold til høyhus. Verdensnavn som Norman Foster, Zaha Hadid, Santiago Calatrava, Daniel Liebeskind, Rem Koolhaas, Renzo Piano, Frank Gehry og andre, har det siste tiåret bidratt til stadig høyere bygninger. Samtidig har de plukket fra hverandre den velkjente skyskraperen i glass og stål - for å kunne sette dem opp helt nye måter. Kanskje vil de ha med seg det modernistene hadde en tendens til å overse: Gateplanets uryddige virkelighet.I en artikkel i Time Magazine (25.4.2005) hevder Daniel Liebeskind, arkitekten bak Berlins jødiske museum og ny masterplan for World Trade Center-tomten, at høyhus er blitt banale: "De har mistet følelsen av overraskelse og glede," sier han, og planlegger selv å bygge et kurvet tårn i Milano, en ydmykt bukkende skyskraper. "Den vil gi ly". Om morgenen 11. september 2001 møttes New Yorks famøse eiendomsutvikler og milliardær Donald Trump og representanter for et kjent amerikansk arkitektkontor i skyskraperens arnested. Temaet var byggingen av et mer enn 600 meter høyt tårn - Trump var ute etter verdens høyderekord. Midt i møtet kom beskjeden om det første flyets treff i New Yorks forretningsblokk. Da det andre flyet traff, løp alle til fjernsynet, og dette ble slutten på det møtet. Noen uker senere skal Trump ha vendt tilbake til Chicago med et nytt forslag, nå 275 meter høyt.

Utrydningstruet.

Trangen til å bygge i høyden må være jevngammel med de egyptiske pyramider, og er trolig knyttet til det poetiske ønsket om å berøre himmelen. Skyskraperen ble født i USA, og bare for 15 år siden befant ni av verdens ti høyeste bygninger seg der, mot kun to i dag: Sears Tower i Chicago og Empire State Building på Manhattan. De resterende ligger i Asias storbyer. Er globalisering, terrorisme og nye urbanistiske tankemåter i ferd med å endre verden - også arkitektonisk? Tar andre verdensdeler i bruk det man i Vesten er mer eller mindre ferdig med, og kan de bringe høyhuset til nye høyder? Er skyskraperen en utrydningstruet art - som kanskje også bekreftes av Byantikvarens fredningsønske for Folketeaterbygningen? Dekan ved arkitekturutdannelsen ved Yale University, Robert A.M. Stern, tror skyskraperen ble sterkere som maktsymbol etter 11. september, og ser for seg dens gjenkomst - bare sikrere enn tidligere.