Han var konge. Født i medvind, fôret med skryt og inflatert av smiger i Norge og St. Petersburg. Den begavede kunststudenten. Skarp i tungen og faen til kar. Helt til han nådde New Haven og Yale University.- Jeg var nok litt arrogant. Ble i alle fall oppfattet som det. Men jeg er ferdig med den epoken nå. Jeg fikk det jeg trengte.

Radbrukket.

Det han trengte var en skikkelig omgang juling. "Mesterverkene" hans ble radbrukket av knallharde kunstprofessorer med lang erfaring i behandling av oppblåste egoer.- Yale har en egen filosofi om å bryte ned studenter, for så å bygge dem opp igjen. Det fungerte for meg. Jeg trengte å bli satt på plass.Brunner står i Brooklyns botaniske hage og vifter ivrig med hendene. Det er blant annet her han har skaffet materialet til maleriserien "45°", som utgjør hans første separatutstilling i New York og utstillingen i Galleri Haaken. Arrogansen er borte, men den bløte lyden av Sørlandet kan ikke skjule et stort og veltrimmet selvbilde. Det blir nok ikke mindre av det faktum at alle bildene er utsolgt før åpningen i kveld. Ikke det at han ønsker å skjule det heller.- Norge er så snilt og forsiktig. Kunstnere skal ikke snakke høyt om seg selv. Her borte skriker de om seg selv - på godt og vondt. Konkurransen er knallhard, og relasjoner betyr mye. Det er så jeg av og til lurer på hvor de gjør av selvkritikken.

Den andre Frank.

Oljemaleriene hans er digre, med vannspeilet som gjennomgangstema. Den sårbare overflaten som bare eksisterer et øyeblikk før den forandrer seg. Speilet med flere dimensjoner. Liljer på overflaten, fisker under vannet - og mennesket, Narcissus, hengende oppned.- 45 grader er vinkelen som gir en perfekt speiling. Punktet der det todimensjonale møter det tredimensjonale. Jeg har alltid likt ideen om speiling. Det gir større frihet, og filtrerer virkeligheten. Gir den et slør av drøm. Klar og uklar på samme tid. Da jeg var liten, forestilte jeg meg at det fantes en annen Frank ute i verden. Jeg så for meg at han gjorde det motsatte av det jeg gjorde. Jeg gjorde mye galt, men den andre Frank gjorde det riktig. På den måten fikk jeg smøget meg unna den sørlandske puritanismen.Den andre Frank er visst fortsatt der ute et sted, som en utfyllende tvilling - eller speil, om du vil.- Det finnes nevroner i menneskehjernen som ikke kan skille mellom "deg" og "meg". De heter tvillingnevroner, og kan "kjenne" når andre mennesker blir berørt. Det gir nytt grunnlag for å spørre hvor godt vi mennesker kan kjenne hverandre. Hvor slutter mitt liv, og hvor begynner ditt?

Kunst speiler oss.

I fem år har han levd og jobbet i New York. Malt, og lett etter dette "noe" som treffer menneskene. Lett etter noe nytt som vekker gjenkjennelse.- Når man har en følelsesmessig reaksjon, er det en speiling av noe i oss selv. Det gjelder opplevelsen av all kunst - film, bøker eller musikk. Når den kontakten er der, føler vi oss ikke lenger alene i verden. Det er den kontakten jeg søker.