Skuespillene deres regnes som farlige av myndighetene, og de er strengt forbudt. Derfor må Hviterusslands frie teater opptre i hemmelighet i kjellere og private leiligheter.
Det er ikke enkelt å få med seg en forestilling til Det frie teater. Hviterussiske aviser opplyser ikke om når og hvor oppsetningene er. For å se et skuespill må du ringe et spesielt telefonnummer, og du må legge igjen navn og mobilnummer.Hvis du blir godkjent og arrangørene ikke får mistanke om at du er fra det hemmelige politiet KGB, vil du få en tekstmelding om hvor du skal møte opp. Da vil du befinne deg i et mørkt, fullpakket sted - kanskje i en kjeller, bar eller en privat leilighet og du vil få se banebrytende og nyskapende drama i et land som mange kaller Europas siste diktatur.
Kulturforbud.
President Aleksandr Lukasjenko har styrt Hviterussland nærmest eneveldig siden 1994. I dag er det presidentvalg i den tidligere Sovjet-republikken, men kritikerne hevder at myndighetene vil manipulere resultatet. Etter at Lukasjenko kom til makten, har den tidligere kollektivbruksjefen slått hardt ned på alle sider av samfunnslivet - inkludert kulturen. Mange rockeband har forbud mot å spille offentlig, mens flere kunstnere ikke får lov til å stille ut. Bakgrunnen er at de "ikke er vennlig nok innstilt overfor staten". I stadig større grad blir moderne og eksperimentelt teater sett på som et forsøk på å undergrave regimet.Fengende og suggererende rytmer møter oss når vi kommer inn i det lille rommet. Gardinene er trukket for, og eneste lyskilde er en liten lampe. Foran to platespillere styrer Lavr Berzjanin - en av Hviterusslands mest kjente DJ'er - musikken, mens regissør Nikolaj Khalezin leser en monolog. Musikken blir enda heftigere, og Berzjanin gir tegn med hånden.- Diktatorer liker ikke jeans. Diktatorer liker sorte dresser, og de slenger folk i fengsel. Vi med jeans må gå på barrikadene, leser Khalezin høyt.Vi er i en liten leilighet i en diger boligblokk i utkanten av Minsk, og vi får overvære prøven til skuespillet "Jeansgenerasjonen". Det frie teateret, som fyller ett år i disse dager, er en kunstnerisk undergrunnsbevegelse, og deres aktivitet er strengt forbudt. Likevel er noen av landets fremste teaterregissører, forfattere og skuespillere tilknyttet denne gruppen.
Virkelige hendelser.
På samme måte stilte russiske kunstnere ut sine malerier i skjul i private leiligheter på 60- og 70-tallet, og det ble også da oppført skuespill som ikke tilfredsstilte bolsjevikstatens konforme krav.På veggen henger plakater med vestlige musikkgrupper, og på gulvet er det store stabler med vinylplater. Ved siden av den ene platespilleren står et ikon av Jesus. DJ'en bytter stadig plater mens han følger med på teksten. Opplesningen stopper opp, og musikken er en periode rolig, før noen trommer setter inn. Monologen fortsetter."Jeansgenerasjonen" er basert på virkelige hendelser i Hviterussland.- I Sovjet-tiden ble folk som solgte olabukser arrestert, og dongeribukser ble derfor et symbol på frihet. I dag har vi et nytt diktatur. Folk som demonstrerer blir kastet i fengsel, og opposisjonens symbol er blitt denim - olabuksestoffet, forteller Khalezin, som har på seg sorte olabukser og T-skjorte. Han har langt hår og skjegg.Khalezin opprettet teatergruppen sammen med kona Natalja Koleda. Begge er flere ganger blitt arrestert for å ha deltatt på opposisjonelle arrangementer, og Khalezin har sittet i fengsel.- Dette er ikke noe politisk teater, og vi har ikke noe politisk budskap. Det eneste vi forkynner er kunstnerisk frihet, fremholder Koleda, en vever dame i olabukse og olajakke.De første dramaene som gruppen satte opp, handlet da heller ikke om Lukasjenkos regime. En av oppførelsene var en russisk versjon av "Psykos 4:48" av briten Sarah Kane. Stykket tar for seg depresjon, og var et varsel om dramatikerens eget selvmord.
Kunstnere forfølges.
Likevel har myndighetene slått hardt ned på teatret. Skuespillere og regissører som er tilknyttet gruppen og som vanligvis jobber på statlige teatre, blir utsatt for sanksjoner. Barer der de har spilt, blir stengt.- Lukasjenkos regime forsøker på samme måte som Sovjet-diktaturet og nazistene å påtvinge samfunnet en estetisk plattform for å fremme sin ideologi. Myndighetene føler seg derfor truet av individuelle kunstneriske uttrykk som viser dagens dilemmaer og problemer, hevder Khalezin.Undergrunnsbevegelsen startet opprinnelig som en dramakonkurranse for å puste nytt liv i hviterussisk teater, og ekteparet fikk inn over 230 skuespill fra en rekke land. Men de færreste av disse stykkene ville fått tillatelse til å bli oppført i de statlige teatrene.- Hvert teater har en ideologisk komité som må godkjenne alt som settes opp, og de er svært konservative. Selv eksperimentering med tradisjonelle skuespill er forbudt, og samtidsdramaer settes nesten aldri opp, fremholder Koleda.
"Ingen problemer".
Ekteparet forteller at en rekke temaer er tabu i hviterussisk kunst, alt fra selvmord og narkotika til historie og pornografi.- Ifølge den offisielle propagandaen finnes det ingen problemer i Hviterussland, og slike emner er derfor forbudt, påstår Khalezin.I forkant av dagens presidentvalg er Det frie teaters oppsetninger blitt mer politisk ladede i solidaritet med opposisjonen, forteller Khalezin. Et eksempel er "Jeansgenerasjonen", et annet er "Beliwood". Navnet er en sammensetning av Belarus (Hviterussland) og Hollywood. "Beliwood" tar for seg kræsjet mellom samfunnet slik det presenteres i TV-propagandaen og det virkelige liv.- Vi har prøver hver kveld, men hver gang bytter vi leilighet slik at politiet ikke skal oppdage oss, forteller Koleda.Det frie teater har den siste tiden fått flere internasjonalt kjente dramatikere som støttespillere, slik som britiske Tom Stoppard, amerikanske Arthur Kopit og tsjekkiske Vaclav Havel. Tsjekkias tidligere president var selv aktiv i tilsvarende undergrunnsteater under det repressive regimet til Gustav Husák.Til tross for farene har Khalezin og Koleda tenkt å fortsette sin teatervirksomhet - helt til Lukasjenkos regime faller.- Diktatorer varer ikke evig, tror Khalezin.
