Strømgren med ultimatum

I går viste den etter hvert velkjente danseren og koreografen nok en ny forestilling for pressen. Denne gangen er det religionen som får gjennomgå.Tre skuespillere i roller som nonner presterer å latterliggjøre kristen- dommen ettertrykkelig. For at ingen skal være i tvil om at dette blir kontroversielt, finner premièren sted i et portugisisk kloster 8. mai. Men nå er altså Strømgren lei. I år har kompaniet over 110 forestillinger i 10- 15 land, men likevel drar det ikke inn nok penger til å lønne Strømgren selv. Han tjener i stedet til livets opphold ved frilansoppdrag for andre (i 2002 hadde han en inntekt på 985300 kroner).

Nok.

- Det har vært gøy, gøy, gøy i mange år. Men nå er grensen nådd. Vi er blitt noe mer. Det finnes ingen større eksportartikkel i teater-Norge. Likevel er alt vi får rundt en million kroner årlig, i varierende støtte fra Kulturrådet. Jeg synes vi fortjener vår egen post på statsbudsjettet og en fast overføring. Derfor setter vi nå kniven litt på strupen overfor departementet. Dette går ikke lenger, sier Jo Strømgren. Kompaniet har allerede sendt søknaden til Kulturdepartementet. De mener de må ha 3,5 millioner kroner for å kunne drive skikkelig. I dag er det 4-5 årsverk i Jo Strømgren Kompani, fordelt på mange involverte. Kulturminister Trond Giske nevnte i et intervju med Aftenposten tidligere denne uken spesielt dans og frie ensembler som satsingsområder fremover. Derfor kjenner nok kompaniet en viss optimisme. Noe svar får de neppe før en sum eventuelt blir bevilget, når statsbudsjettet legges frem til høsten.

Internasjonal.

Staben i kompaniet er norsk, men Strømgren føler seg først og fremst internasjonal. Det er sjelden première i Oslo. - Det er lenge siden jeg følte vi hadde noe å bevise i forhold til Norge. Jeg blir like deppa hvis det går dårlig i Molde som i Philadelphia. Andre norske teatre tar det som en fjær i hatten å få spille i New York, for oss er forestillinger ute det vanlige, sier han.

Kaudervelsk.

For å kunne oppføre sin egenartede fusjon av teater og dans over hele verden, har Strømgren fortsatt med utviklingen av såkalt kaudervelsk. Denne gangen er sveitsertysk utgangspunktet for det stort sett uforståelige scenespråket. Skuespillerne rabler og babler i vei, og enkelte forståelige ord tilpasses gjerne forestillingslandet. Forestillingene er ofte så dypt absurde at detaljert språk ikke er nødvendig.- Vi kan ikke lenger gjøre fotballforestillinger, fordi så mange har begynt å kopiere dem. Nå er kaudervelsk blitt et manifest for oss. Så vidt jeg vet er det ingen som har begynt med det samme. Det skal bli verdens scenespråk, et språk som kan brukes overalt. Vi merker på publikum at de som regel aldri er forvirret. Noen ganger må vi ta bort enkelte forståelige ord, for å gjøre det vanskeligere å forstå. I en vanlig teaterforestilling er det til sammenligning ganske mye forvirring.

Blasfemisk?

"Klosteret" ble i går fremført i sin helhet. Som vanlig får stykket norsk première ved Festspillene i Bergen. Rett etterpå kommer forestillingen til Bærum Kulturhus, 20. juni. Vi følger tre nonner i et kloster. En av dem jakter heftig på en fast tro, mens de to andre latterliggjør henne. Gradvis bytter rollene, og de tre svinger mellom tvil og tro. Men først og fremst latterliggjør figurene seg selv. Blasfemien bobler under overflaten, men Strømgren avviser at han har latt seg inspirere av karikatur-striden.- Vi har aldri lagt vekt på å være trendy. Temavalget skyldes min voksende fascinasjon av at religion blir stadig viktigere. Jeg begynner nesten å ønske meg tilbake til opplysningstiden. Men det er jo ikke bare religionskritikk her, vi har også med masse slapstick. Det gjelder å male ut latterligheten med en mest mulig finurlig pensel, sier han.