Galleri Sand og kunstnerne Marianne Aulie og brødrene Vebjørn og Aune Sand samt faren, Øyvind Sand, får
sterk kritikk
av kunsthistoriker Stig Andersen i Aftenposten i dag. Andersen bruker begrepet innsmigrende mykporno om Aulies kunst. Andersen bruker blant annet Galleri Sands hjemmesider og annonser de har hatt i Aftenposten som bakgrunn for sin kritikk. Kunstsosiolog Dag Solhjell trekker et skille mellom Galleri Sand og den mest kjente kunstneren av dem, Vebjørn Sand.- Galleri Sand er en stor kommersiell operasjon som utnytter Vebjørn Sands arbeider. Jeg har følelsen av at Vebjørn Sand er i hendene på sin familie, som utnytter ham kommersielt til det ytterste. Jeg har anbefalt ham å prøve å stille ut andre steder. Familiens galleri er ingen uavhengig instans.
Tore på Sporet-kunst.
Når det gjelder markedsføringen av kunstneren Marianne Aulies bilder, er Solhjell enig med Stig Andersen.- Aulie lager en slags "Tore på sporet"-kunst. Den er sentimental og henvender seg til våre gode hjerter. Hvis man skal bringe inn et annet uttrykk, kan man kalle det lav kitsch, det er bilder som er laget som dårlig håndverk og ikke appellerer til det opphøyde. Når det gjelder markedsføringen av Vebjørn Sand, er den grei nok. Den prøver ikke å få oss til å tro at vi har med en berømt mann å gjøre, eller at det er noe som vil stige i verdi.
- Sand uinteressant.
Tone Hansen, stipendiat ved Fakultet for visuell kunst ved Kunsthøgskolen i Oslo, mener at Vebjørn er uviktig i norsk kunstnerisk sammenheng. - Han har ingen rolle i Kunst-Norge. Han har laget seg en business som tjener en slags idé om hva kunsteren er. Han har skjønt hva kulturell kapital er, og tjener godt med penger på det, sier Hansen. - Lurer han folk? - Han driver butikk, er kjøpmann, har skjønt hvordan han skal "brande" bilder og gjøre dem sexy og attraktive for et marked. Hvis folk kjøper for å investere, må de tenke seg om. Liker de tingene, er det greit nok. - Vil du karakterisere det Galleri Sand gjør som mykporno?- Jeg vil heller karakterisere det som fullstendig uinteressant, annet enn som et fenomen: At folk faktisk har lyst på dette. Sand vet akkurat hva som skal til, vet at han bør plassere annonsene sine på kultursidene i Aftenposten. Han deltar ikke i kunstfeltet, og det han gjør, har selvsagt lav kvalitet, men det er helt legitimt å selge arbeider av både moren sin, faren sin og broren sin.
Gir ikke intervjuer.
Marianne Aulie lar seg ikke hisse opp av Stig Andersen. Hun vil ikke la seg intervjue, men svarer følgende i en e-post:"Jeg synes innlegget er kjempeflott og engasjerende. Godt å se at mannen fortsatt har potens! Kunst skal engasjere og inspirere.Jeg har aldri gitt et intervju fordi jeg vil at bildene skal leve sitt eget liv. Jeg jobber 19 timer i døgnet, 7 dager i uken fordi jeg har en skapertrang som er veldig sterk. Norsk kunst og kulturliv er ufattelig kjønnsløst, med noen få hederlige unntak. Hvorfor har ikke Lars Hertervig sitt eget museum? Hvorfor forviser vi en verdenskunstner som Liv Ullmann?Kunst skal sprute av energi, og aller best er den når den får borgerskapet til å dåne og forståsegpåerne og de som skal lære oss hvordan vi skal leve våre liv, hva vi skal tenke og uttrykke, til å eksplodere," skriver Marianne Aulie.Aftenposten lyktes ikke i å få en kommentar fra Vebjørn Sand i går.
