Steil Brand i steinbruddet

I steinbruddet ved Grimstad har regissør Stein Winge plassert den steile presten Brand i sitt rette element. Den kompakte granittveggen i Fjæreheia er heldekket med hvit tyll. "Snøfjellet" står bratt opp og streber mot himmelen. Akkurat som den kompromissløse presten selv.Agder Teaters utendørsforestilling er blitt en mektig teateropplevelse. Spillet, den hvite fjellveggen, det kontrastrike lyset, nattehimmelen og teksten smelter sammen til en fascinerende helhet. Regissør Stein Winge og scenograf Kari Gravklev kan både Ibsen og versedramaet "Brand", men sjelden har de hatt så utfordrende og sterke sceniske elementer å bygge på.Fjellet er et av stykkets hovedsymboler. Det er fra fjellet Brand kommer i åpningsbildet. Det er til fjellet han lokker bygdefolket. Det er her han bygger bo, finner iskirken, og det er her han til slutt møter døden.I Fjæreheia foregår spillet i steinblokkene på forscenen, langs trapper i fjellsiden og høyt oppe mot himmelranden.

Dramatiske omgivelser.

Når forestillingen begynner i 22.30-tiden, står skuespilleren Henrik Rafaelsen på fjelltoppen og skuer ned på publikum som sitter benket i amfiet. Det er i disse dramatiske omgivelsene Brand og Agnes møtes. Hun er ung, levende og villig til å ofre alt for kjærligheten. Han er sterk, krevende og allerede bundet av tanken: "Intet eller alt".Ibsens idédrama handler om Brands idealer og absolutte krav. Og Brand er en tvetydig person. På den ene siden er han individualismens og sannhetssøkingens frontfigur. På den annen side er han den kalde og harde drømmeren som ofrer andres liv til fordel for sine egne ideer.Men stykket handler om kjærlighet også. Den altoppslukende fra Agnes' side vises i flere scener mellom de to. Litteraturviteren Bjørn Hemmer har kuttet dette tekstfylte versedramaet ned til to timer og konsentrert handlingen rundt kjærlighetshistorien mellom Brand og Agnes.Åtte skuespillere og et 30-tall statister befolker fjellscenen. Henrik Rafaelsen går fra den ene krevende klassikerrollen til den andre. På kort tid har han spilt Peer Gynt, Raskolnikov og nå Brand.Hans mørkkledde prest er hverken psykopat eller gal fundamentalist. Derimot er han en idealist og sannhetssøker. En modig mann som virkelig ønsker å frelse verden, inntil nedturen kommer. Da har han ofret alt. Moren, kona og sønnen. For Brands Gud er ikke kjærlig og tilgivende. Det følger stor sorg i hans fotspor.

Tyll.

Alt dette kommer klart og tydelig frem i Fjæreheia, selv om det også finnes scener og opptrinn som ikke er like vellykkede. Tyll i kilometervis og bygdefolk i 17. mai-stemning blir i meste laget. Og menneskene blir små i dette universet. Flere av skuespillerne sliter med å nå frem.Men Henrik Rafaelsen står fjellstøtt. Kjersti Elvik har flere fine scener som Agnes, særlig der hun tvinges til å gi fra seg sin døde sønns klær. Ingunn Beate Øyen imponerer som uredd fjellklatrer og former samtidig en særegen Gerd-skikkelse.Uteteater preges selvsagt av været. På lørdagens premièrenatt var himmelen over den kompromissløse presten sommermild og vennlig. Og godt over midnatt blinket en enslig stjerne over Brands siste kamp i steinbruddet.