Aldri tomme for ord

ET GODT MØTE
Helene Uri likte veldig godt å skrive norsk stil på skolen, og utdannet seg til språkviter. Per Egil Hegge hatet norskfaget i hele skoletiden og ble journalist i Trønder-Avisa rett etter gymnaset.Når Helene har forskningssvar på våre språkspørsmål, har Per Egil alltid en oppklarende anekdote eller spissformulering klar: "Vår felles plattform er en geriljakrig mot humørløsheten i norskfaget", svarer han da vi lurer på hva en halvstudert røver i opprør mot akademisk jåleri har til felles med en språkviter med doktorgrad i lingvistikk. Begge har hatt språk som levevei og store interesse, og har utgitt boken "Quizleis" sammen med professor Sylfest Lomheim: En spørrebok om norsk språk, og litt om andre språk vi har lånt ord fra gjennom tidene. Mens Helenes to døtre hopper på trampoline i hagen på Korsvoll i Oslo, løper mor selv til bokhyllen for å sjekke stavemåten til et ord hun og Per Egil er litt uenige om. Siden de traff hverandre for første gang under et intervju for et par år siden, har de aldri gått tomme for ord, og samtaleemnet er svært ofte språk og språkbruk.Og mens sommeren og verden går sin gang, dør ett språk i uken, og engelske lånord sniker seg inn i de fleste språk verden rundt.- Hva med lille Norge og vårt morsmål, er det truet av engelsk og SMS-språk og all verdens coole talemåter som lurer seg inn i aviser og litteratur med ungdommens språkvaner? Helene: - Mange nordmenn tror at norsk er et lite, utrydningstruet språk. Men ingen av delene stemmer. Av verdens 6000 ulike språk, er mandarin på førsteplass og engelsk det språket som øker mest, mens norsk ligger sånn omtrent som nummer hundre på listen. Vi er over fire millioner som bruker norsk språk, og det er ingen grunn til å frykte hverken ungdommens nyord, innførte lånord eller kebabnorsk. Språk overalt i hele verden har alltid utviklet og endret seg nettopp gjennom nye lånord og helt ny uttale av gamle ord.Hun er ikke engang opprørt over at ungdommen nå til dags fort bestiller skylling når de skal ha kylling, eller at Ravi skal skape "full fårrvirring" med sin "åppståpper"-staving. Per Egil:- Men alt til sitt bruk. Kreativt talespråk à la ravisk gjør seg jo ikke så godt som skriftspråk i et brev fra en bank med: "Gode pangsjonstilbud og fårrsikringsavtaler". Da ville vel de fleste valgt en annen bank med litt mer korrekt skriftspråk. Men han er heller ikke særlig opprørt over ungdommens elendige ortografi, som en del i den eldre generasjonen klager over. Helene:- Undersøkelser viser riktignok at rettskrivningen er blitt noe dårligere etter at lærerne sluttet med rødblyanten, mens fortellerevnen nok er blitt desto bedre. Per Egil:- Jeg er mye mer opprørt over akademisk fagspråk som er helt uforståelig og kun egnet som maktdemonstrasjon. Jeg har selv kalt dette for "statsvitersk".Og språkviter Uri nikker så enig, så enig. Men hennes egen faggruppe snakker vel ikke så rent lite "vitersk" selv? Noen ganger ikke til å forstå i det hele tatt annet enn av en eksklusiv gruppe forskere som bruker fagspråk til å holde oss andre utenfor sin lille krets. Men kanskje er nettopp dét meningen?Helene: - Mange akademikere bruker så sært og spesielt fagspråk at ingen andre forstår hva vi driver med. Da er det svært mye bra kunnskap som aldri kommer ut til folk flest, noe som er veldig synd. Hun er selv bokaktuell med en humoristisk-krass roman om akademikerspråk og annet elitejåleri: I romanen "De beste blant oss" foregår det mye rart på det oppdiktede Institutt for Futuristisk Lingvistikk. Og hvem vet, kanskje finnes en variant av instituttet i virkeligheten?Per Egil:- Helenes bok handler i kortform om det Kissinger en gang så treffende sa: "Grunnen til at akademiske stridigheter blir så ondsinnede, er at så lite står på spill". Det siste sier han med et smil. På Helene virket han derimot litt skremmende da de møttes første gang for et par år siden. Han legger ikke fingrene imellom hverken når han er irritert på "blårussen" i næringslivet eller leger og andre maktmennesker som absolutt skal demonstrere sine eliteposisjoner via et språk ingen andre forstår.Helene: - Ja, du så litt skummel ut, men er blitt hyggeligere og hyggeligere for hvert møte. Selv svarer hun kjapt og klart på alle spørsmål, og holder stadig vekk foredrag om språk i skoleklasser og på utesteder der folk i alle aldre møter opp. Både Helene og Per Egil har vært dommere i uhøytidelige språkquizer Norge rundt, og de merker at interessen er gledelig stor.Per Egil:- Vi er snart klare for å leie Oslo Spektrum til et språkforedrag. Ideen er ikke helt vill. Der Spiegel leide for ikke så lenge siden en hel ishockeyhall til språkforedrag - og billettene ble utsolgt! Også Per Egil merker enorm interesse for sin daglige språkspalte i Aftenposten, og er ikke mer skummel enn at han noen ganger må gå omveier til jobben.Per Egil:- Ja, jeg blir ofte stoppet av språknysgjerrige i alle aldre, noe som selvsagt er veldig hyggelig, og jeg prøver å gi svar i farten. Men noen ganger kan jeg bruke timer på den vanligvis raske spaserturen fra leiligheten på Frogner til jobben i Oslo sentrum, sier han. - Er det typisk norsk å være så interessert i morsmålets ve og vel?Helene:- Det er vel typisk menneskelig å være opptatt av morsmål og språk, uansett hvor i verden du kommer fra.- Språket er helt nødvendig for kontakt og kommunikasjon mellom mennesker, og selv små barn lurer tidlig på ords betydning. Men det er kanskje litt typisk norsk å ville vite hva som er helt rett og galti språket. Helt klare svar er ikke alltid så lett å gi i og med at mye faktisk er valgfritt. Begge har sittet i Språkrådet der det avgjøres hva som er rett og galt i norsk ortografi og annen språkbruk til enhver tid.Per Egil:- Jeg kaller det lett humoristisk for Ordmekkingsrådet.- Mange av oss journalister beskyldes titt og ofte for både å mekke egne ord og ellers bruke språket litt som fritt vilt.Helene:- Journalister skal jo være mest opptatt av formidling, og nyord lages hele tiden i et levende språk. Det er vel ikke så mange avislesere som blir direkte plaget om dere ikke setter komma nøyaktig etter grammatikkboken. Helene innrømmer at hun legger merke til at kommareglene brytes nesten like ofte som de følges i norske aviser. Per Egil:- Og hun bruker komma feil selv. Helene er ikke helt enig i den påstanden. Og dermed er språkdebatten i gang i den lille hagen. Sant å si ville vi selv satt komma akkurat der Helene setter dem, og helt feil er det heldigvis ikke. Dermed ett av mange eksempler på at "derom strides de lærde". Et litt gammelmodig uttrykk som åpner for egne tolkninger av mangt. Men det finnes en kommaregel som faktisk gjelder hundre prosent, uten unntak: Når bisetning kommer foran hovedsetning, skal det alltid være komma mellom setningene. (Som her.) Den regelen er det bare å pugge med det samme, oppfordrer de to språkekspertene.- Har dere selv noen favoritt-ord og -uttrykk?Helene:- Mine favorittord er for tiden "puselanker" og "formiddagsmat". Begge er utrydningstruede fordi de unge har sluttet å bruke dem. Puselanker betyr små hender, og gir minner fra barndommen. Det samme gjør formiddagsmat, som nå helt er erstattet med ordet lunsj. Litt vemodig er det jo at ord vi er glade i, forsvinner ut av dagligtalen og deretter helt ut av språket. Men sånn er det levende språklivet!Per Egil:- Jeg bruker inntrøndersk når jeg er på besøk i hjembygda, dansk når jeg er på ferie der med min danske kone, skriver nynorsk like gjerne som bokmål og tror det norske språket er såpass rikt og mangfoldig at det tåler innvandring og nyord. Men som jeg pleier å si på mine språkforedrag - til lett fnising fra damene som ofte er i flertall i salen: "Det er nok hensiktsmessig å kjenne til forskjellen på en skjedereaksjon og en kjedereaksjon".- Men hvor langt er det egentlig lurt å leke seg med ord og uttrykk og SMS-språk før det blir full forvirring?Helene:- Jeg har stor sans for både ravisk og andre lekne språkvarianter til sitt bruk. En ny dansk undersøkelse viser at SMS-språket fremmer genrebevisstheten og brukes kun i korte meldinger.- Så vi voksne som hadde lærere med rødblyanten klar, har ikke lært den rette skrivemåten for evig tid?Helene:- Nei, absolutt ikke. Det må jo være en del regler i språket som alle følger, ellers vil vi ikke forstå hverandre. Men ingen språk har hittil bukket under av lånord og kreativ språkbruk.Per Egil nikker og er helt enig. Helene:- Jeg sier som min far pleide å si: "Lykken står den kjekke veps". Og regner med å få en mengde e-poster fra lesere som ganske riktig vil hevde at lykken står den kjekke bi. Og imens kan vi alle bare la sommer-humla suse.