• - Jeg drøftet den med en rekke Midtøsten-eksperter før jeg publiserte den, sier Jostein Gaarder om kronikken som har skapt voldsomme reaksjoner.

    FOTO: PAAL AUDESTAD

- Jeg skrev ut fra avsky for krigen

Jostein Gaarder fastholder innholdet i sin omstridte Israel-kronikk. Men han innser at formen er problematisk.

I går hadde Jostein Gaarder bursdag, en usedvanlig forpustet sådan.- Det går i ett, ja. Jeg må innrømme at reaksjonene har vært kraftigere enn jeg hadde ventet. Men nå er det slutt for min del. Fra og med i dag har jeg ikke tenkt å kommentere denne saken mer.- Du trekker deg fra videre debatt?- Ja, nå får den løpe videre uten min deltagelse. Men jeg håper jo at jeg om en måned eller om ett år kan tenke tilbake og ikke angre på det jeg gjorde. I dag gjør jeg i hvert fall ikke det. Fire dager har gått siden Gaarder publiserte kronikken "Guds utvalgte folk" i Aftenposten. Reaksjonene har vært voldsomme. Anklagene har haglet mot forfatteren - antisemittisk, rørete, kunnskapsløs, blanding av ulike temaer og nivåer. Forfatteren har fått merke hvordan utspill om Midtøsten tenner norsk opinion.- I lys av debatten de siste dagene - ville du valgt en annen form?- Jeg må svare et betinget ja på det. Jeg sa på forhånd at min største frykt var å såre jøder, og når jeg nå ser at jeg har gjort det, så må jeg jo stille meg spørsmål om hva som kunne vært gjort annerledes. Først og fremst ville jeg prøvd å skille tydeligere mellom religion og hvordan religionen blir bruktpolitisk og retorisk i Israel. Dessuten syns jeg det er trist å se hvordan debatten har dreid seg bort fra det som var min hensikt, nemlig foreta et oppgjør med den krigen Israel fører. Grunnstemningen som artikkelen sprang ut av, var at nå får det være nok. Men jeg må også få frem at jeg har mottatt hundrevis av oppmuntrende og støttende mail og tekstmeldinger, mye mer enn man skulle få inntrykk av ut fra debatten i aviser og etermediene. Støtten gjelder også formen på artikkelen.- Men det er mest kritikere som rykker ut i avisene?- Det er kanskje ikke så rart. Sinne utløser behov for å ta til motmæle. Dessuten tror jeg nok mange tenker at det er forbundet med ubehag å stikke hodet frem slik jeg har gjort. - Du sier i et intervju at du vil mane Israel til forsoning. Men kan man mane noen til forsoning ut fra den profetiske posisjonen du inntar? Og når du tar opp så ømtålige emner, burde du ikke lagt større vekt på å vurdere konsekvensene av artikkelen, enn å uttrykke den stemningen og det sinnelaget den sprang ut av? - Kanskje. Det er litt tidlig å si. Vi får se hvordan debatten utvikler seg videre. Jeg ser at jeg valgte retoriske grep som kan diskuteres. På den annen side: Jeg er forfatter. Kronikken er skrevet i en skjønnlitterær form, formet som en profeti. Og jeg har overhodet ikke tenkt å foreta noe tilbaketog fra innholdet, til tross for de presiseringene jeg nå har gitt til deg. Jeg har lenge tenkt å ta et oppgjør med Israel og det misbruk av religion til politiske formål som finner sted i Israel selv. Jeg drøftet den med en rekke Midtøsten-eksperter før jeg publiserte den. Mange israelere har messianske forestillinger om sitt land og krigen som føres. De mener landet er gitt dem av Gud. Det er naivt og farlig. Jeg mener vi må ta et oppgjør med den type forestillinger - uansett hvor vi finner dem. "God bless America", sier president George W. Bush. Hvorfor kan han ikke si "God bless the world"?- Hva sier du til professor Helge Høibraaten, som i Aftenposten i går ba deg holde kjeft?- Ikke annet enn at det minner meg om dem som ber forfatteres bøker bli brent. Vi har noen historiske eksempler på det. Jeg synes det er grovt.- Du sa til Dagbladet at du er blitt redd?- Det stemmer at jeg har begynt å kikke meg litt over skulderen når jeg går på gaten. Ikke at jeg har noen objektiv grunn til det, det kan like gjerne være jeg som er litt tussete. Og jeg frykter i hvert fall ikke noe form for overgrep fra norske jøder. De er meget fredelige mennesker.- Særlig passasjer som "vi ler av dette folkes griller" har fått mange til å reagere?- Jeg mener det fremgår av sammenhengen at det er religionen jeg sikter til. Vi må jo spørre: Er det slik at vi kan diskutere noen religioner og andre ikke? Noen sider ved en religion og andre ikke? Det må være mulig å fremme religionskritikk i det offentlige rom. Vi har tradisjoner for det i Norge. Arnulf Øverland skrev "Kristendommen - den tiende landeplage" på 1930-tallet og ble anklaget for blasfemi. Det er et tilbakelagt stadium. Noe av mitt anliggende er å fremme ytringsfriheten, bruke den. Holdninger må ut og frem - debatten er et ubetinget gode. Og både i ytringsfrihetens og religionskritikkens navn må det være mulig å skrive en slik kronikk uten å bli stemplet som antisemitt. Jeg har sagt det utallige ganger, og gjentar det gjerne: Jeg er humanist, ikke antisemitt. Både den jødiske og greske idetradisjon inngår i det fundament jeg står på. Min kronikk skrev jeg ut fra avsky for krigen, og den israelske krigsmaskinens overgrep: Vi har et meget godt ord på norsk på det Israel gjør i Libanon: Hærverk. Og jeg fordømmer også Hizballahs raketter over Israel, bare så det er sagt.- Ville du trykket Muhammed-tegningene som vakte slik strid i vinter?For første gang ser det ut til Gaarder trenger en liten tenkepause.- Jeg har sett tegningene og likte dem ikke. Jeg har sett karikaturtegninger av Jesus også og liker ikke det heller. Så hadde jeg vært redaktør, ville jeg ikke trykket Muhammed-tegningene. Jeg mener selvsagt ikke at det skulle vært forbudt, men ville ikke trykket dem selv.- Hvorfor ikke?- Nei, det går på dette med krenking. Det er ikke den form for religionskritikk jeg ønsker. Jeg ønsker ikke å såre folk. Derfor sier jeg jo også at det eneste jeg virkelig er lei meg for med min kronikk, er at den har virket sårende.

Les også:

Les også

Siste fra Kultur

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Siste nytt