Kloster i ny drakt

Vinden suser stille gjennom ruinene. Vi trår på den samme grunnen som cisterciensermunker fra Lyse kloster ved Bergen trådte på i 1207 da de kom hit til Tautra, den frodige lille øya utenfor Frosta i Trondheimsfjorden. Her bygde de sitt store kloster, hvor de med grønne fingrer i jorden og blått blikk mot himmelen dyrket markens grøde og Guds gave. På det meste hadde klosteret 167 gårder under seg. Vi står på den samme grunnen som munkene måtte vende bort fra ved reformasjonen i 1537. Bare ruinene vitner om en storhet før klosteret ble innhentet av tiden.Det suser i løvet og bølger gule åkrer rundt et flunkende nytt, langstrakt og stort byggverk noen hundre meter bortenfor ruinene også. 799 år etter at det første klosteret ble bygget og 469 år etter at det ble stengt, er åtte nonner i vinden på Tautra. Siden nonnene, med utspring i et amerikansk kloster, opprettet Tautra Mariakloster på et småbruk for syv år siden, har de vært i vinden. Nå vekker de oppmerksomhet ved å ha reist det første cistercienserklosteret på norsk jord siden reformasjonen, og ingenting er som før.

Tøffe damer.

- Disse nonnene er uten sammenligning de mest spesielle byggherrer vi har hatt, og de mest krevende, sier arkitekt Jan Olav Jensen. - Jeg har aldri vært borti oppdragsgivere som har gått inn i et byggeprosjekt med så mye liv og lyst og engasjert seg så sterkt - og av og til overstyrt oss.Både respekt og beundring ligger i smilet han sender priorinne Rosemary Durcan og søster Hanne-Maria Berentzen. Takknemlig - og litt stolt - tar de imot. For de har nådd et mål. Endelig er de og Mariasøstrene blitt herrer i eget hus - i eget kloster, og ikke ligner det noe annet kloster heller.Moderne og langstrakt som en trøndersk låve ruver det forsiktig i det ganske flate landskapet. 80 meter langt, 21 meter bredt, med over 2000 kvadratmeter grunnflate og med vidt utsyn over fjorden. Glem dine forventninger om hvordan et kloster skal se ut, alle inntrykkene du har sanket etter synet av norske klosterruiner eller møtene med klostre på Syden-turene. Kledd i skifer i alle Otta-skiferens farger utenpå åpne, synlige konstruksjoner i limtre, med glasstak over kirken og panoramavinduer ut mot fjorden. Selvsagt er det hele oppvarmet med fjordvarmeanlegg, på moderne vis. 48,5 millioner kroner har det kostet, helfinansiert gjennom gaver fra blant annet USA og Tyskland. Nonnene er ikke de som setter seg i gjeld; de bare ber, og blir bønnhørt.- Det var nok ikke et moderne bygg de ba om, har arkitekt Jensen betrodd oss.

Yr begeistring.

Men søster Rosemary og søster Hanne-Maria stråler imidlertid som tenåringsjenter på nytt kjøpesenter når de slipper oss inn sammen med andre nysgjerrige medier.- Vi er endelig flyttet inn og er fryktelig glade. Vår begeistring vil bare utvikle seg mer og mer mens vi lever her. Det er en spesiell arkitekt, og det er en spesiell bygning, sier priorinnen begeistret.- Er huset blitt som du så for deg da dere begynte prosessen med å planlegge nytt kloster?- Jaaaa, sier hun, men trekker leende og nølende på det og er kanskje ikke så bombesikker. - Og det har vært mange overraskelser, og noen sjokk over ting vi ikke ventet. Vi hadde blant annet mye diskusjon om kryssfinéren i taket. Det ble foreslått furu, vi gikk inn for bjørk og fikk det. Jeg ser frem til den dagen da Jan Olav sier at vi hadde rett, sier hun og sender et skjelmsk smil tilbake til arkitekten.- Folks oppfatning av klostre er museal, synes søster Hanne-Maria Berentzen, klosterets eneste norske nonne, tidligere journalist og lærer ved Institutt for journalistikk. - Vi lever i en utvikling. Det vi har skapt her til nå, er bare en begynnelse.- For oss ser det ut som et kloster, sier Jensen. - Klostre forandrer seg over tid. Og også dette inneholder grunnelementene et kloster må bestå av, klosterhage, kirke, kapittelrom, spisesal. Dette er ikke et hjem, det er et sted en skal leve et helt liv. Vi ville gi uttrykk for et moderne klosterliv.

Utfordrende drøm.

Seks år er gått siden nonnene begynte det søster Hanne-Maria kaller sin idédugnad til nytt kloster. Problemfri har prosessen ikke vært, nonner kan være sta og dragkamper har vært utkjempet. Jan Olav Jensen, arkitekten som blant annet har Mortensrud kirke i Oslo på merittlisten, ble trukket inn da samarbeidet med en annen arkitekt ble avsluttet. Jensen har beskrevet jobben som en ære og en drømmeoppgave. Motsetninger mellom tradisjonsbundne nonner og en moderne arkitekt beskriver han som "en skapende uenighet, en friksjon som har skapt noe nytt, noe man ikke har fått til alene".- Hvordan bygger man et kloster anno 2006?- Det gjelder å finne ut hvordan de som skal bruke det, lever. Jeg hadde noen assosiasjoner; ideen om et veldig introvert hus med syv små indre hager dukket fort opp. Jeg tror det også er slik nonnene ser på seg selv; de har et indre liv som de ikke buser ut med.

Søkende nysgjerrig.

Noe av det første han gjorde, var å sende nonnene en rekke til dels personlige spørsmål, blant annet om hvorfor de var gått i kloster, om savnet av barn, det å leve i sølibat, hvordan de levde, hva de tenkte og følte.- Og vi fikk ærlige svar, og ingen av dem var like. Nonnene taler ikke med én stemme, de er vidt forskjellige mennesker. Rosemary, priorinnen, var blant annet opptatt av at søstrene helst skulle ha hatt en kjæreste før de gikk i kloster, så var de ferdig med det. Mitt bilde av klostervesenet er blitt mye mer mangfoldig enn tidligere.Arkitekten er stolt. Han snakker om et hus som tar farge av landskapet, et hus som er arkitektonisk komplekst, et hus som er fylt med små arkitektoniske gåter.- Dette er et hus hvor brukerne skal tilbringe resten av sitt liv. Da må det være spesielt og komplekst, noe de ikke blir ferdig med å oppleve på ett døgn. Vi vil at det alltid skal være noe nytt å oppdage, sier han.Vi står utenfor klosteret. Ser på fasaden. Opprinnelig tenkte nonnene seg det bygget i stein. Da det ikke lot seg gjøre innenfor rammene, foreslo arkitekten å bygge det med limtrekonstruksjoner og kle det med skifer, rød, svart, grå, i alle nyanser hentet fra Otta, heller lagt "utenpå hverandre som fiskeskjell" og festet med stålbeslag.- Vi var forskrekket over Otta-skiferen, sier søster Rosemary. - Den var Jan Olavs idé, men vi ble både overrasket og begeistret fordi den var norsk. Og jeg som i min uvitenhet trodde at all skifer hadde bare én farge.- Skiferen er forskjellig, akkurat som livene til søstrene, sier Hanne-Maria.

Se lyset.

Hun trekker oss innenfor, inn i kirkerommet. Dagslyset fyller det bjørkekledde rommet, ikke en krok er mørk. Langs hele alterveggen vider et panoramavindu seg ut mot løvtrærne og fjorden utenfor. Over ruver et saltak i glass, som et av Tautras mange drivhus, og under det ligger de støttende limtrekonstruksjonene åpne, strukket mellom tak og vegger som et spindelvev.- Det er fantastisk å våkne og tre inn i dette rommet og stillheten om morgenen. I dette bygget har vi fått nærheten til naturen. Kontakten med det gamle er der, og vi opplever at denne arkitekturen tar opp i seg det gamle. Vi ville ha tre, ikke stål. Se hvordan lyset spiller mellom bjelkene. Hver dag er lyset forskjellig.Hun ser varmt ut mot gressvollen, som skal bli deres kirkegård, og fjorden. - Dette altervinduet var vårt klare ønske. Da vi holdt til på småbruket, hadde vi vindu ut mot fjorden. Vi opplevde det som en gave i vårt bønneliv. Det symboliserer vannet, havet, kaoset, stille og storm, det er skremmende og inviterende. Det har alt.Hun leder oss ut i klostergangen, klosterets hovedpulsåre som binder alt sammen, kaller hun den. En stille gang med vinduer som omkranser det som skal bli klosterhagen, ikke bare én, men syv indre hager, og alle skal være "åndelige". Arkitekten smiler når vi kommer inn i refektoriet, spisesalen. Han er spesielt fornøyd med det. Langbordet er dekket til åtte, og alle er plassert på den ene siden med utsikt til fjorden og naturens skiftende gang. Og via storkjøkkenet, med flere kjøle- og fryseskap i børstet stål, og klosterets såpefabrikk, ledes vi inn i kapittelsalen. Den skiller seg ut. Mens de fleste rommene er kledd med bjørkefinér, er dette i finér av kirsebærtre.- Kirsebærfinér fordi vi antar at Frosta-kirsebærene ble brakt hit av munkene, forklarer søster Hanne-Maria, og har med ett knyttet bånd til forgjengerne på Tautra. - Finnes det røtter til cistercienserklostrenes gamle arkitektur og fellestrekk med Tautras gamle kloster?- Se på kirken, se på grunnplanet. Du vil gjenkjenne cistercienserkirken og plasseringen av de ulike rommene, sier Hanne-Maria. - Vi snakket også om det vi kaller feminine former, buene. Bare vi legger lister rundt et vindu, blir det feminint, og saltaket myker opp inntrykket.

Unikt.

Nonnene forsynte Jan Olav Jensen med en bok om cistercienserklostre før han begynte å tegne, en bok full av det han beskriver som fantastiske byggverk med farge av materialer fra stedene der de var reist.- For mange arkitekter kan det være en binding, for andre en velsignelse. Ideene er mye mer avgjørende i arkitekturen i dag. Vi ser eksempler på ting som ikke hadde vært mulig for 500 år siden. - Hva har du trukket med fra de gamle klostrene?- Faktisk lite. Vi hadde lange møter i oppstarten med nonnene, men fant ut at å bevare gamle bilder av klostre, det skulle vi ikke gjøre. Vi ville finne det som er unikt i forhold til vår tid. Det er likevel en grunn til at de gamle klostrene var som de var og som er identisk med dette; hagen, kirken, sammensetningen av de spesielle rommene som alltid vil være i et kloster. - Det Jan Olav uttrykker med dette klosteret, er det samfunnet han kommer fra og slik det ser på oss, sier Hanne-Maria. - Da må jeg ta imot det, det er min jobb som nonne å omforme den virkeligheten, åpne for den og utnytte mulighetene, gjøre det til et fundament for kjærlighet.Noen hundre meter bortenfor suser vinden fortsatt i Tautras gamle klosterruiner. Vi vandrer rundt og finner igjen det vi tipper er refektoriet og kapittelsalen. Rundt kirkerommet rager restene av de gamle murene. Enda høyere har de vært, hele 14 meter, skal vi tro Fortidsminneforeningens granskere. Et byggverk reist av en munkeorden som "utviklet sin egen arkitektur, preget av rene linjer, elegante former, fine proporsjoner og uten unødige dekorasjoner", leser vi. Et byggverk "med åpne takstoler og med mange vinduer som må ha gitt et lyst inntrykk".Vi skotter i retning cisterciensernonnenes nye kloster. Kanskje sitter noen røtter likevel igjen.