(Ved landsbyen Gizeh. Den store Sfinx uthugget i klippen. Langt borte Kairos spir og minareter.)Sceneanvisningen er Ibsens, men detteskjer i virkeligheten: Foran Egypts mest berømte oldtidsminner står to nordmenn, himmelfalne. Det er første gang teatermannen Bentein Baardson og fjernsynsprodusenten Stein-Roger Bull er i Giza. De ser opp på den enorme Sfinksen, de tre ruvende pyramidene og landskapet i utkanten av ørkenen ved Kairo. Alt gjør et mektig inntrykk. De er ikke helt sikre på akkurat når det skjedde. Bull sier romjulen 2001. Baardson sier sommeren før. Men begge er enige om at de var i Egypt med helt andre formål enn turistene som vrimlet ut og inn av bussene ved siden av: Fru president Mubarak har bedt dem stå for regi og fjernsynsoverføring når hennes store kulturprosjekt, det gjenreiste biblioteket i Alexandria, skal åpnes.Det er to meget glade herrer som med Suzanne Mubaraks velsignelse har fartet rundt mellom sentrale dører som sakte, men sikkert åpner seg i den egyptiske hovedstaden. Fortsatt er svært mye ved åpningen usikkert. Nå har de endelig noen timer fri og drar til Giza.Mens Bull står der med hodet fullt av de tekniske, finansielle og politiske problemene i Alexandria, sender Sfinksen Baardsons tanker på full fart inn i neste drømmeprosjekt. Andre som kommer hit tenker på faraoer, på Moses, på arkeologiske bragder og suset fra 4000-5000 år gammel byggekunst. Teatermannen Baardson tenker på "Peer Gynt".
PEER GYNT: Ja så da, Bøyg; du ligner en løvenår en ser deg bakfra og treffer deg om dagen!Kan du ennå gåter? Det skal vi prøve.Nu får vi se om du svarer som sist, du! (roper mot Sfinxen.)Hei, Bøyg, hvem er du?EN STEMME (bak Sfinxen). Ach, Sfinx, wer bist du?PEER GYNT. Hva Ekkoet bryter på tysk! Merkverdig!STEMMEN: Wer bist du?
Ja, hvem er han egentlig?Det er herdet skjer. Selve vendepunktet i stykket og den vanskeligste scenen i alle "Peer Gynt"-oppsetninger. Til da har han vært en skrytepave, en sviker, en stadig mer stormannsgal og pill råtten forretningsmann som har tjent seg rik på våpensalg og slavehandel. Etter møtet med den uutgrunnelige Sfinksen bryter han sammen, havner på galehus og vender hjem som en angrende mann. Ennå ikke helt patent. Fortsatt hensynsløst opptatt av seg selv. Men til slutt er han i stand til å møte Solveig og forstå at det er dette som er viktig: Tilgivelsen og kjærligheten.Baardson hadde satt opp "Peer Gynt" fem ganger. Minst like viktig var det at han hadde regissert åpningsseremonien under Lillehammer-OL. Hadde arrangert "naturlig" folkeliv rundt Regjeringens Akershus-middag før kronprinsbryllupet. Hadde skapt Agder Teaters storslåtte utendørsscene i et gammelt steinbrudd i Fjæreheia. Mannen er ikke fremmed for store tanker. Nå bestemmer han seg for å sette opp "Peer Gynt" foran Sfinksen i Ibsen-året 2006 - hvis han får det til.

Egyptisk bistand.

Ideen var vill. Men det hjalp godt at en fornøyd presidentfrue stilte som oppsetningens høye beskytter, at dronning Sonja støttet prosjektet og at Norges ambassadør i Kairo tente på ideen. Med alt dette og Alexandria-suksessen som visittkort, skrev Baardson et brev til de egyptiske ministrene for turisme og kultur. Ti dager etter ringte ambassadør Lasse Seim og ba ham bestille Kairo-billett så raskt som råd. - Egypt var beæret. Dette måtte de støtte, forteller Baardson. Før noen i Norge helt hadde fått det med seg, hadde den egyptiske stat sponset prosjektet med flybilletter og hotellovernattinger til en verdi av 1 million kroner, i tillegg til logistikk og kunstnerisk bistand verd like mye. Kairos opera stilte 64 korister til disposisjon. Egypts symfoniorkester ville spille Grieg og tilbød 76 musikere. Bøygen og Sfinksen skal spilles av den egyptiske skuespilleren Mohammed Wafik Aly Helmy. - Dette blir ikke et gjestespill fra Norge, som enkelte synes å tro. "Peer Gynt"-oppsetningen foran Sfinksen er kulturutveksling, et samarbeid mellom egyptiske og norske kunstnere.Etter hvert ble det også et samarbeid mellom myndighetene. Baardson hadde gjort flere henvendelser til det norske kulturdepartementet. Ettersom støtten ble stadig mer formidabel i Egypt, ble den manglende responsen fra regjeringskvartalet i Oslo mer og mer pinlig. Sponsorene TINE, DnBNOR og gavmilde privatpersoner var på plass, men gjennomføringen var fortsatt avhengig av at en fikk mer norske penger. Baardson var nå blitt direktør for Ibsen-året som trengte et skikkelig avslutningsarrangement, men han kunne ikke la Giza-drømmen gå ut over Ibsen-markeringer det allerede var budsjettert med. - I mai 2005 så jeg ingen annen råd enn å kontakte statsminister Kjell Magne Bondevik og fortelle ham at dette var i ferd med å bli et bistandsprosjekt. Et egyptiskbistandsprosjekt med Norge som mottagerland. Bondevik bestemte seg for å legge inn i 2006-budsjettet en øremerket Peer-post på 8 millioner fra statsministerens disposisjonsfond. - Rundt sankthans i fjor fikk jeg beskjeden. Først da var jeg sikker på at dette kom til å bli noe av, sier Baardson. Siden har han i grunnen bare hatt tiden og veien. Heldigvis var noen allerede godt i gang.

Mor Aase dør i Armani.

- Ingen bunader. Ingen Anitra. Vi skal ta bort alt det etniske både i det norske og det arabiske, og plassere "Peer Gynt" i vår tid, sier "production designer" Ingeborg Kvamme. I januar i fjor var scenografen første gang i Kairo for å ta sceneområdet i øyesyn og begynne å tenke. Siden har hun sittet ni ganger på flyet til Egypt. I juli 2005 laget hun ferdig
designen. Det blir en globalisert Peer. En
forestilling der det kulturelle møtet står i sentrum.- "Peer Gynt" i Giza blir en konsertoppsetning der Griegs musikk har en likeverdig del. Da må ikke det som skjer på scenen, være for teatralt. Vi må dempe oss, sier Kvamme.I stedet for å dra på bunadsloftet, dro scenografen til Armani i Milano og fikk kjøpt en god del av de 110 kostymene til "hyggelige" priser.Vi kikker misunnelig på miniskjørt og elegante dressjakker. Før Kvamme når å skjule den, har vi også fått et glimt av Mor Aases "lille sorte".Hun skal altså dø i paljettbrodert Armani! Men Kvammes nytegnede kjoler til den grønnkledde, og keiserkappen til den gale Peer, dem syr kostymesjefen selv. Ingvill Fjeldstad har trålet stoffbutikkene i verdens eldste basarer og funnet glinsende rysjeremser som egyptiske damer pynter kjoler med. Fargerne i nabogaten gir dem akkurat den nyansen Kvamme vil ha. Peers kappe skal bli blodrød. 10 kilo. 90 meter stoff. I Operaens prøvelokaler i Nydalen øver Bjarte "Peer" Hjelmeland på å gå med den. Her skal alt passe ned i minste detalj, men scenenhar hun sendt fra seg for flere uker siden. Noe av den bygges i Egypt. Resten går sjøveien i to containere som kanskje er i Biscaya akkurat nå, eller på vei inn i Middelhavet. Forhåpentlig er alt på plass når fulle prøver begynner 14. oktober. Døgnene før generalprøven 25. oktober blir det prøver, rigging og tilpasninger hele natten, for sceneområdet er opptatt av turistshow hver eneste kveld. - Det er godt en ikke har for mange katastrofegener når en skal sette opp slikt på det som er kalt verdens mest kjente sted, sier Kvamme og går for å røyke enda en sigarett.

Ridetrening.

Heller ikke Hjelmeland er skrekkslagen, men full av respekt for oppgaven, det er han. Det er vel et år siden han hørte om Baardsons idé. Noen blunket lurt, og så ringte Bentein.- Å si nei var ingen option, sier den påtroppende teatersjefen ved Den Nationale Scene i Bergen som har gjort mye, men aldri "Peer Gynt".For det første er det rollen. Det er klart han ønsker å spille Peer. Og så er det stedet. - Stykket er uten tvil den største utfordringen, men det stedet gir meg mer enn det tar. Det var en underlig og stor opplevelse å være der første gang. Jeg visste jo at dette fantes, men å stå der var som å bli invitert til Andeby eller inn i Internett.- I Bentein Baardsons Giza-versjon skal du åpne forestillingen med å ri inn foran Sfinksen på en araberhest. Det skal se lett og naturlig ut. Har du begynt ridetreningen?- Jeg har begynt litt, men tror ikke det skal bli så vanskelig.Det tror ikke Pål Thoresen heller, hvis han bare finner en hvit hest som er vant til mye lyd, mye lys, mange mennesker og en ikke helt rutinert rytter. Thoresen har bodd og ridd utenfor Kairo i noen år nå og har fått oppgaven med å skaffe ridedyr. - Peer skal komme ridende gjennom folkemengden. Det er ikke alle hester som fikser slikt. Det viktigste og vanskeligste kan likevel bli å finne en slik hest med mørk hud. Er det lyst under det hvite, ser hesten helt blass ut i rampelys. Dessuten skal han ikke finne bare én hest, men en reservehest også, og ingen av dem må vrinske for mye. - Dette kommer til å gå bra når jeg bare får lært Hjelmeland noen knep. Som at det er lite lurt å sparke en araberhest i siden når man stiger opp eller av. Da går den nemlig forover eller bakover og da kommer noen til å falle.

Trollene.

De 30-40 kamelene som skal være med, slipper Thoresen å tenke på. Det slipper koreograf Stuart Hopps også. Han har nok med å instruere avgangsklassen ved Bårdar Akademiet slik at de fyller det enorme scenerommet. Dansestudentene skal være seterjenter, troll og bryllupsgjester på Hegstad. Bryllupet blir den eneste scenen med folklorepreg, med hardingfele og hallingkast. Resten av kroppsspråket i stykket vil Hopps ha dristig og "contemporary".- Trollene skal føles mer som en politisk trussel enn som noe fra et norsk eventyr. De skal ikke være lekne i det hele tatt, men skremmende og fremmedartede, nesten fascistiske der de går rundt i sine Armani-klær, sier Hopps som nettopp har avsluttet Mozarts "Tryllefløyten" til 250-årsjubileet. Da passet det fint å gå løs på den neste av årets store jubilanter. Dessuten har engelskmannen Hopps fra barnsben av hatt et spesielt forhold til Egypt på grunn av alle fortidsminnene i British Museum og den britiske kontrollen over Suez-kanalen til Nasser kastet dem ut i 1956.Slik slutter hans minner ringen, for det var Suez-kanalens åpningsom brakte Ibsen til Egypt i 1869, to år etter at han hadde avsluttet "Peer Gynt". Han var Norge-Sveriges offisielle representant ved høytidelighetene og benyttet sjansen til å reise rundt i landet.- Egypt ble det eneste landet utenfor Europa som Ibsen hadde et sterkt forhold til. Også derfor passer det godt å legge avslutningen av Ibsen-året dit, sier Baardson. - Alle dørene som har åpnet seg for dette prosjektet, viser mye, men mest av alt vitner de om det potensialet Ibsen fortsatt har som brobygger mellom oss og andre kulturer. Han var statlig sendemann til Suez-åpningen. Han er fortsatt en ypperlig "ambassadør" for Norge ute i verden. Det håper jeg vi vet å utnytte også etter at Ibsen-året er slutt.