Frem fra glemselen

- Det er svært tvilsomt om Dagbladet hadde overlevd uten Hagbard Berner i redaktørstolen, sier Sindre Hovdenakk, som har skrevet bok om den radikale venstremannen og hans samtid. Den unge og dynamiske redaktøren fikk ingen lønn å snakke om, og Dagbladets politiske budskap var ekstremt kontroversielt i Høyre-bastionen Kristiania på 1870-tallet. Men Berner var seig, sta og utholdende.- Han var aldri en som lot seg pille på nesen. Han ville mobilisere og organisere, men måtte ha full kontroll. Fikk han ikke det, så gikk han, sier Hovdenakk. Han kaller Berners liv "et eneste stort frigjøringsprosjekt", der person og sak smeltet sammen. Ikke uten grunn heter biografien "Alt er politikk".Dagbladet ble startet i 1869 for å skaffe venstresiden et slagkraftig organ i kampen mot Norges ledende avis, det dypt konservative Morgenbladet. Samtidig var Berner også engasjert i et annet prosjekt for å gi folkelige og nasjonale strømninger et talerør. Det var opprettelsen av Det Norske Samlaget i 1868, et forlag for bøker på landsmål, som nynorsk ble kalt på den tiden.

Datidens 68-ere.

Ifølge Hovdenakk var Samlaget "Norges første bokklubb", der medlemmene fikk forlagets bøker uten å oppsøke de tradisjonelle bokhandlene. Han finner mange likhetstrekk mellom Berners generasjon og 68-erne hundre år senere. Begge var opptatt av å gå utenom etablerte institusjoner ved å skape sine egne.Boken om Berner er naturligvis utgitt på Samlaget. Og Hovdenakk måtte skrive nynorsk for første gang siden skoledagene.

Kvinnesak.

- Mer enn nok for et livsverk, er beskrivelsen av Berners innsats for Dagbladet og Samlaget. Men han ble også den første leder av Norsk Kvindesagsforening. Juristen Berner var hele sitt liv opptatt av individets rettigheter. Kvinnesaken var en logisk fortsettelse. Han ivret for at kvinner skulle få ta examen artium og kjempet for kvinners rett til å forsørge seg selv.Kvindesagsforeningen ble stiftet i 1884, det mest dramatiske året i Norges politiske historie.

Bittert nederlag.

Det skulle snart vise seg at initiativtagerne kom i strid med seg selv. Radikale kvinner med Gina Krog i spissen ville kreve allmenn stemmerett med det samme. Berner tenkte mest på hva som var politisk mulig og ville begynne med kommunal stemmerett. Men her havnet han i mindretall, noe han tok meget ille opp.Norske kvinner fikk stemmerett i 1913. Da var Berner forlengst tatt til nåde og hadde fått anerkjennelse for sitt pionérarbeid. I det hele tatt opplevde han å se mange av sine politiske mål oppfylt: Det gjaldt kampen for det rene norske flagg, parlamentarisme og selvstendighet, men også innføring av jurysystemet og reform av valgordningen.

Skjøvet i bakgrunnen.

Selv om Berner spilte en viktig rolle i mange tiår, er han lite kjent i dag. Hovdenakk har en forklaring på denne anonymiteten:- Berner oppnådde aldri den store, endelige posisjon i samfunnet. Det henger delvis sammen med hans personlighet. Han kunne ha vært både mer utholdende og mer smidig. Hvis han ble satt på sidelinjen, sa han "ferdig med det" og gikk i gang med en annen sak. Han var heller ikke flink til å alliere seg med seierherrene, slik at han ble en som de måtte belønne. Først og fremst var han en uavhengig og selvstendig politiker, sier han.Ikke så mye som en gatestump bærer Hagbard Berners navn i Oslo. Tremenningen, stortingspresident Carl Berner, har fått hovedstadens største lyskryss oppkalt etter seg. Nå bør også Hagbard Berner hedres i byen hvor han var borgermester i nesten 15 år, foreslår Hovdenakk.