Snøen henger tungt på granene. Solen gnistrer over vannet Soneren. Theodor Kittelsens utsikt som han blant annet malte som Soria Moria, tar seg godt ut i dag. Vi ser både Eggedalsfjellene og Norefjell her fra tunet på Lauvlia. Det hyggelige sveitserhuset, kunstnerens eneste selvbygde hjem, der han levde sine lykkeligste og mest produktive år, er avstengt om vinteren. Matte isroser fyller vinduene. Ingen glade barn og stor kunstnerfar å se bak rutene i dag. Om to år er det hundre år siden mannen kjent for de fleste bare fra sin signatur Th. Kittelsen, måtte flytte herfra, fordi den lokale banken ikke ville fortsette å garantere for hans lån på ti tusen kroner. - Han var tegner og det var vanskelig å selge tegninger. De hadde lav status. Det fikk han bitterlig erfare, sier Einar Økland. - I kunsthistorien er det ofte oljemalerne som har vært de gjeveste, Kittelsen led under det, sier Holger Koefoed. Forfatteren Økland og kunsthistorikeren Koefoed har skrevet bok om Kittelsen i forbindelse med at det er 150 år siden han ble født 27. april i år. Jubileet kommer til å bli behørig feiret, ikke minst med stor utstilling og aktiviteter på Lauvlia til sommeren. Boken handler om Kittelsens år på Lauvlia i Sigdal og heter "Fra Lauvlia til våre hjerter".

Ungt talent.

Det var allikevel Kragerø som var Kittelsens første landskap. Her vokste han opp, og allerede 12 år gammel viste han sitt talent for satire. Han tegnet karikaturer av folk fra hjembyen, tegninger som er så gode at de befinner seg i Nasjonalgalleriet. Begge foreldrene var svært musikalske, faren hadde en stor boksamling, og han malte også. Faren døde imidlertid tidlig og moren og de åtte barna ble kastet ut i fattigdom og nød. Fattigdommen skulle følge den talentfulle gutten resten av livet. Men han oppnådde også å få realisert mange av drømmene sine. Ved hjelp av velstående mennesker fikk Kittelsen utdanne seg i München. Der traff han andre norske kunstnere som Erik Werenskiold, Christian Skredsvig og Elif Petterssen. I Kittelsens første store oppgave som kunstner skulle han og Werenskiold bli de dominerende. Det var allerede på denne tiden at de fikk i oppdrag å illustrere den nye utgaven av Asbjørnsen og Moes folkeeventyr i tre bind. I 1889, 32 år gammel, møter Kittelsen den 11 år yngre Inga Kristine Dahl fra Drøbak. Etter å ha kjent hverandre i bare to måneder gifter de seg. Det skal bli kunstnerens lykkeligste valg. Ingen troll klarer å ødelegge forholdet mellom eventyrprinsessen og tegneren. Fattigdom, manglende anerkjennelse, ni munner å mette, kunstnerens varierende humør og svartsinn, ingen ting klarer å rokke ved vennskap og kjærlighet mellom disse to.

Bygdeidioter.

De to første årene bor de nygifte på Skåtøy i Kragerøskjærgården. Det er her Kittelsen blant annet lager "Årets måneder" med notater og tegninger, mange av dem fylt av hans nye kjærlighet til sin kone og deres første barn. På Skåtøy som de andre stedene Kittelsen bodde, tegner han karikaturer av bygdefolket. Her fant han kanskje en av de verste karakteristikkene, en gammel kjerring som var så stygg og sint at han bare kalte henne Pesta. Denne døden selv i kvinnefigur bruker han i verket "Svartedauen" som kom ut flere år senere.- Bortsett fra når han en sjelden gang tegner kone og barn, er folk stort sett stygge hos Kittelsen. Byfolk fremstilles som jålete, bygdefolk er i beste fall slitne eller måper og er halvidioter. Han gir ikke noe forskjønnet bilde av menneskene, sier Holger Koefoed.Etter Skåtøy bodde det stadig mer barnerike paret fem år i Hvitsten ved Oslofjorden. De ville komme nærmere hovedstaden. I denne tiden holder da også Kittelsen sin første separatutstilling i Kristiania og får sitt kunstneriske gjennombrudd. Han gir også ut sine satiriske bøker "Har dyrene sjæl" og "Kludesamleren", der dyrene har menneskelige drag. Mange av disse tegningene er blitt klassikere, men først etter at kunstneren var død.På tross av at også mange av datidens sentrale kunstnere på den tiden bodde i Hvitsten, likte ikke Kittelsen seg der. Særlig syntes han folk på stedet var sladrete og smålige. Vennen fra studietiden Christian Skredsvig inviterte ham til Eggedal og da var Kittelsen solgt. Først flyttet familien til gården Sole, senere så de det vakre stedet Lauvlia i Sigdal og fikk bygget seg sitt eget hus for første gang.

Et spesielt hjem.

Lauvlia ble det perfekte kunstnerhjem og kanskje blant de nærmeste vi kommer svenske Carl Larsson når det gjelder utsmykning. Her dekorerte og designet Kittelsen alt fra dørkarmer og peis til leker og familiens hustroll og husguden "St. Peter". Han hadde hjulpet kunstneren Gerhard Munthe med den store oppgaven å utsmykke Holmenkollen turisthotell og man regner med at han fikk mye av inspirasjonen derfra.På Lauvlia gikk Kittelsen inn i sin mest produktive periode. Han bruker naturen og folk rundt seg i satiriske motiver, og seriene "Soria Moria" og "Tirilil Tove" blir til. Han avslutter verket "Svartedauen". Snø blir også et viktig motiv i den snørike bygda, motiver som har blitt stående som klassikere. Han gjør også flere ting på oppdrag for å prøve å tjene penger. Han lager for eksempel tegninger til etiketter for Bjellands hermetikk, for Sætre kjeks og dekorerer porselen for Porsgrunds Porselensfabrikk. Han laget også en illustrasjonsserie for Norsk Hydro om den eventyrlige utbyggingen av Rjukanfossen.Den eldste datteren, Ingrid Kittelsen Treider, har skrevet om barndommen i "Tirilil Tove" som kom ut første gang i 1951. Hun skriver om "papa" som elsker alle sine barn og om "mama" som holder humøret oppe hos dem alle og som syr, baker, steller dyr og jord, er sine barns lærer, holder orden i økonomien og kontakt med forleggere og kunsthandlere. Kittelsen hadde mye å takke sin kone for. Han visste det også selv.

Kvinneforbilde.

- Fru Kittelsen er en person som er vel verd å legge merke til for kvinnehistorien, sier Einar Økland. - Inga var skipperdatter fra Drøbak og var veldig levedyktig. Hun holdt regninger unna, hun kontaktet gallerier. Hun var en vital dame som kunne både synge, bake og var vakker i tillegg. Hun hadde en stor barneflokk på tilsammen ni barn, på et tidspunkt hadde hun også ku. Kittelsen var svært glad i henne. Han var irritabel og sær, men veldig trofast. Noen vanlig landsens familie ble Kittelsens aldri. Historiene forteller blant annet om en svært dyrekjær familie. Når dyrene skulle slaktes samlet barna seg rundt pianoet og spilte så høyt de kunne så de ikke skulle høre noe. Fjøsgulvet ble vasket like godt som husets gulv. Bare maurene ble tatt livet av på Lauvlia.Hele familien Kittelsen får ti lykkelige år på Lauvlia. Da ville ikke den lokale banken gi dem mer kreditt. Huset, dyrene og andre ting de ikke skulle ha med til Kristiania dit de skulle flytte, måtte på tvangsauksjon."Mama som forsto hvor det bar hen, fikk ham overtalt til å bli med en tur til Kristiania - bare hun visste den gang at han for alltid reiste fra sitt kjære Lauvlia. - Vi kommer snart hjem igjen, sa han til meg, som var hjemme hos mine søsken, skriver datteren Ingrid.Boken "Folk og Trold" skrev Kittelsen i 1911 etter at han hadde måttet selge sitt kjære Lauvlia. "Det er en av de høstligste bøker i vår litteratur, hvis en ved høsten også forstår det milde vemodige overblikk over all sommerens grøde.", skriver Odd Hølaas i sin store biografi "Th. Kittelsen. Den norske faun". Hølaas mente at ikke minst denne boken burde åpnet landets øyne for alt det verdifulle i Kittelsens kunst. Det gjorde den altså ikke. De siste årene av sitt liv var Kittelsen preget av sykdom. Men han produserte allikevel, blant annet akvarellen "Lengsel mot vår". Og som noe av de siste han gjorde fikk han ordnet det så Inga fikk beholde kunstnerlønnen han hadde fått innvilget i 1911.