Slik går det når to herrer med nerdete tendenser møtes: Journalisten: - Hvilke fem plater vil du helst at folk skal ha hørt?Arne Berggren lener seg tilbake i stolen og smiler bredt:- Perfekt. Tenk at jeg skulle få akkurat det spørsmålet.Dermed er scenen satt, nesten som en flik av Nick Hornbys bok "High Fidelity". Som for øvrig er nevnt blant Aldo Monrads favoritter på hans myspace-domene.Forvirret? Det blir mye verre.

Pubertal.

La oss først spole tilbake til midten av 90-tallet, da Aldo Monrad første gang poppet ut av Berggrens hjerne og ut på papiret. I ungdomsromanen "Kornetten", der han har et posttraumatisk syndrom etter en korpsopplevelse. Deretter kom Aldo i puberteten, i "Fisken - rotter i våtdrakt".- Jeg ville være ærlig om hvordan gutter har det i den alderen.En bok som i ettertid har vakt ulike reaksjoner:- En herre med paraply kom bort til meg og sa "min kone, datter og jeg har alle lest den. Du avslører for mye!"?At et ishockeylag brukte å lese høyt fra den for å peppe seg opp før kamp er vel også ganske sjelden kost. Aldo må ha truffet en del nerver. Du kan lese noen av Aftenposten-lesernes reaksjoner på siden. Men det er andre som også fatter interesse for den pubertale einstøingen.Petter Næss ved Oslo Nye Teater spurte Berggren om han hadde manus til et teaterstykke for ungdom. Javisst, sa Berggren. Og skyndte seg å skrive "Sexy", som ble en suksess. Såble den bok:- Jeg tror "Sexy" ble satt opp på våren, og boken kom på høsten.

Hyper.

Man kan godt mene at Arne Berggren er en hyperaktiv kar: Musiker. Forfatter av barne- og ungdomsbøker, pluss romaner. Manusforfatter til teater, film, TV. Essayskribent. Og nå har han laget et dansekompani med koreograf og danser Sigrid Edvardsson der de improviserer over alt fra Nasjonalballetten til TV-serier.Å kombinere rollen som iscenesetter og aktør er noe Berggren kan like. Samtidig skulle han gjerne prøvd å begrense seg.- Jeg har en drøm, at jeg ikke tar ordet først. Skulle likt å være den stille, uutgrunnelige. Å gjøre én ting veldig godt. Men kanskje den ene tingen jeg kan gjøre bra er å gjøre mange ting på én gang?

Arbeidsulykke.

Siste skudd på prosjekttreet er altså serien om Aldo Monrad. Navnet var en arbeidsulykke, mener Berggren:- Den italienske politikeren Aldo Moro må ha spøkt i bakhodet. Aldo-bøkene beskriver han som å gå inn i terapien. En av dem har til og med et forord av en fiktiv psykiater.- Jeg var på konferanse med ungdomspsykologer i Bodø for noen år siden. De mente at ut fra persontegningen er Aldo en sosiopat som trengte terapi. De hadde sett mange med samme trekk.

Kvarme og legning.

Det er mange som betyr noe i Aldos liv: Djupedal er ofte med, Jonas Gahr Støre er på en måte det anstendige og dannede menneske i Aldos univers. Kvarme har dukket opp flere ganger. Aldo er en religiøs grubler, og i kjølvannet av Kvarme-saken har han begynt å gruble på sin legning. Her kan mye skje.- Serien er et snev av industri, som å lage TV-drama eller en sitcom. Jeg er full av respekt for de norske serieskaperne som klarer å levere kvalitet. Dette er beinhardt arbeid! Spranget fra rute én til rute fire kan være stort. Rute en og to kan gå kjapt, men så er det viktig å finne forløsningen. Som forfatter lærer jeg mye. I tillegg til fantastiske, gærne Berit Sømme som gjør manusene til bilder, skriver og bidrar prosjektleder Siv T. Grønn og skoleeleven Kristine Berg mer og mer. Aldo skulle bare visst hvordan kvinner setter premisser for den verden han lever i.

Hvem er han?

Aldo er skapt av Arne Berggren og bragt til liv gjennom Berit Sømmes tegninger, han er en seriefigur som vet han er nettopp det. Han kommenterer også sin tilstedeværelse i serierutene.- Aldo har en far som sannsynligvis er regnskapsfører, men som gjerne snakker om viktigheten av å bli revisor. Onkelen, Affe, er mer en snill fyllik. Litt som den svenske skuespilleren Rolf Lassgårds mange roller. Han er helt fantastisk.Hvem av dem ligner Berggren på?- Jeg kjenner meg igjen i faren til tider. Dessverre. Men tror jeg har noe av onkelen også. En ørliten maniskhet og tilløp til alkoholtenning.Aldo Monrad kan fremstå som en krysning av Woody Allen og Turbonegers Thomas Seltzer?- Ha ha, absolutt, og vakler nok mellom Kierkegaard og Nietzsche. De har jo trekk fra begge.

Sarkasme og tragedie.

Arne Berggren mener det er en grunnleggende feil i Aldos liv: Han er drevet av fornuft, uten kontakt med følelsene. Han tror ikke at han er noe hvis han ikke kommer med en sarkasme.- Vet du, jeg var på et skolemøte om rus her forleden. Åttendeklasse. Der fikk jeg ideer til minst 50 striper. Du skulle hørt hvordan ungdommen kverulerte. De snakket om avtaler om innetider, og da spratt det opp en hånd: - Vi må vel kunne justere til sommertid, ikke sant?En annen mente at en innetid burde være lett å huske: - Hva med når begge viserne står rett opp? Det er klokken tolv, det. Herregud. Jeg elsker kverulantene.

Merkevare og kick.

Aldo på nett og papir, med egne hjemmesider. Det kan lukte merkevarebygging av det.- He he, jeg så den komme. Det var en morsom debatt, der jeg som komiker pirket borti noe som folk tar så dønn seriøst. At jeg peker på mekanismene, hvordan man bygger opp noe over lang sikt, er tydeligvis fy. Det er vel ordet "merkevare" som fikk folk til å tenne. Se hvordan forfattere foraktelig kaller Madonna eller George Michael for merkevarer og produkter. Glemmer vi at forfattere har forlag, agenter og en markedsavdeling? At vi lever i en dønn lik verdikjede med de samme mekanismene?, spør Berggren.- Men det erkvalmende at markedet spiser seg inn i kunsten. Det er litt Aldo Monrad-tenking, å sparke på de to største forfatterne vi har her til lands. Jeg føler meg litt som kverulanten på bakerste bank som spør om vi kan justere for sommertid? Jeg får folk til å le, men taper jo når det kommer til stykket. - Det rare er at Aldo Monrad som tegneserie når ut til mange flere enn bøkene har gjort. Å se noen lese den på trikken, er et kick.