- Bevegelse er også et språk

- Det er ikke sirkus, sier Martin Slaatto - nylig fylt 51, forbereder seg mot de 80 - og hopper stadig rundt. Kunstneren, som har holdt på med utforskning av sløyfeuniverset siden 1999, er for alvor involvert i hoppsasa.Og det er seriøst tenkt og ment.I morgen er det première på "Rå Sløyfe", en forestilling som finner sted på kveldstid på en 50 meter lang skytebane i Maridalen. Passer bra til undertittelen, mener han: "turning fifty, preparing for eighty". Dessuten: når banen er så stor, endrer perspektivene seg.- Se hvor liten jeg blir, sier han, og løper entusiastisk bort i den andre enden av banen.

Leken kunstner

. Vi må øke lekbarhet proporsjonalt med alder, mener skuespilleren, danseren, performancekunstneren, som kaster en stein - det gjør han stadig vekk - slår på en stamme og demonstrerer spenstige hinkehopp. Og som mener at fysisk analfabetisme er utbredt.- Bevegelse er også et språk, sier han, og mener at hinkehoppet er veldig underkjent. Småbarnspappaen lærer mye av de to barna, en på syv år og en på bare åtte måneder: den sanselige tilnærmingen, iveren de går løs på verden med.

Gamle venner.

Slaatto har med seg flere gamle venner i den nye forestillingen. Trehjulssykkelen Tuffe triumferer over 20 meter til værs, på toppen av selveste Kongetreet. Han insisterte på å være med.Trestammen Skavanken henger også med videre, han er nødvendig for å holde ting på plass. - Jeg må si at han er en del av livet mitt, jeg kan ikke bare skyve ham unna.Den gamle kabeltrommelen er der også, men ligger tynt an - en fremtid som brensel er nær forestående. For ved siden av trommer en ny og mye større trommel, på nesten to tonn. Denne "Merc'en" blant kabeltromler skal etter planen trille inn i finalen, kanskje med kunstneren inni.Det er etter at han har vist filmsnutter på en heliumballong, klatret opp i Kongetreet og "lirt av seg Shakespeare og Hamlet og litt om livets forgjengelighet, selvmord og det der" - for deretter å gli over skytebanen på en line til skiredet i et furutre på den andre siden.

Mamma er med.

Slaattos mamma dukker også opp. Han sier han er opptatt av å legge ting til rette for henne, og utstyrsparken er imponerende. Blant annet har han anskaffet noen hoppesko.- Jeg ville at mamma skulle prøve ut disse hos fastlegen, sier han og hopper rundt som en rødkledd bukk.Mamma har prøvd dem - og det er godt mulig at hun dukker opp i forestillingen i blå hatt og slåbrok.Og så er det en ombygget rullator, tilpasset sporveisnettet. Sporveiene har sponset med hundre rullatorer, så nå kan de gamle bare kjøre ut på skinnene. En modifisert eplefanger fanger strømmen. Eldre har forkjørsrett i alle kryss, dermed kommer de kjapt rundt i byen. Mamma skal ha prøvd den også.- Og dette er alvor?- Ikke helt, ler kunstneren, som er støttet av Kulturrådet, fikk Oslo Bys Kulturpris i år - og vil bli tatt på alvor.- Ja, selv om det lett kan bli veldig rart - jeg ser jo det, medgir Slaatto, som sier han angriper sin egen historie fra ulike sider; gjennom objekter, bevegelse, lek, teater, rom. Og som generelt mener at teater burde være mye mer åpen for andre kunstformer.- Det er altfor segmentert, selvhøytideligheten er utpreget og slitsom, sier han.- Men hvorfor kaller du det sløyfe?- Jeg tenkte først på rundløype, men det er litt kjedelig. Sløyfe har ulike betydninger; man kan sløyfe ting, man kan ha sløyfe i halsen, det er litt stivt, og så er det en rå sløyfe - den er kanskje på kanten.