Handlingen i den finlandssvenske dikterens roman "Der vi en gang gikk" foregår i et Helsingfors hjemsøkt av knivskarpe klassemotsetninger og blodig borgerkrig mellom de røde og de hvite.Westös prisbelønte bok har tatt lesere med storm, fordi han så overbevisende i bredde og mangfold gir kjøtt og blod til sine landsmenns dramatiske historie. De menneskeskjebner han beskriver, i krig og kjærlighet, i seier og i undergang, fremstår så påtrengende virkelighetsnære at vi vet ikke om vi skal tro ham når han bedyrer i en etterskrift at han har unngått å bruke levende modell.- Det er vel noe du har vært tvunget til å tilføye, innvender vi. - Ellers hadde du vel fått de omtaltes familier på nakken?- I beretningens ytterkant finnes virkelige personer, medgir forfatteren. - Men hovedpersonene er faktisk oppdiktet. Jeg har gjort dypdykk i epoken og samlet den grundigst mulige viten om menneskene og hvordan de levde. For å juge godt om noe må du kunne mye.

I borgerkrigens skygge.

Fortelleren Westö beveger seg like troverdig blant overklasse og borgerskap som han gjør blant rødegardister og fattigfolk.I hans egen slekt sto de fleste på den hvite siden. - De kom fra Österbotten, de hvites fremste bastion. De fleste som drev jorden der var selveierbønder, og det avgjorde sinnelaget, uansett hvor liten åkerlappen var.

På tysk side.

Den røde terror ble fulgt av den hvite. Senere den fascistiske Lappobevegelsen og fryktelige ofre i kriger mot russerne, i Vinterkrigen og i annen verdenskrig på tysk side. - Hva som har slått meg, er hvilket kaos som rår under en borgerkrig. Lenge, lenge etterpå var dette for tungt og vondt å snakke om. Borgerkriger lager de dypeste sår, fordi det er samme folk som skyter på hverandre. Ekstra vanskelig ble det fordi borgerkrigen falt sammen med løsrivelsen fra Russlands herredømme. Hva den ene siden kalte en borgerkrig og en klassekrig, ble av den andre side kalt Frihetskrigen. De som tviholdt på å være upartiske, måtte nøye seg med å kalle det "hendelsene i 1918". Først i de siste årene har vi kunnet snakke og skrive om dette uten vondt blod.

Kekkonen var med.

- Så lenge har vi finner lagt bånd på oss selv, i en verden der vårt lands lykke og ulykke har hengt sammen med sterke bånd til Russland og et innviklet forhold til Tyskland. Det ble mye taushet og taktiske overveielser når en mulig katastrofe føltes så nær. Ofte forble det uklart hva folk hadde gjort under borgerkrigens forvirring. Selv president Kekkonen hadde i sin tidlige ungdom vært med i en avdeling på den hvite siden som utførte henrettelser. Slikt var det like greit å tie om.- Nå arbeider jeg med en fortsettelse, om finlandssvenskenes liv i etterkrigstiden. Der kan det komme til å vise seg hvordan det gikk med personene fra den siste boken, sier han.Boken ble anmeldt i Aftenposten 21.10