- Spill er den nye romanen

I dagens etablerte kulturelle hierarki plasseres ofte dataspill nederst og romanen på topp. Forventningene mange kulturforskere har hatt om at spillene skulle bli en ny kunstform som tilbyr dype opplevelser og skaper ny refleksjon, har ikke slått til. Underholdningsindustrien dominerer fortsatt det nye mediet totalt. Eller?På den akademiske dataspillkonferansen Digra 2007, som nylig ble avholdt i Tokyo, er det i hvert fall ikke mangel på forskere som tar det unge mediet seriøst. Det diskuteres og presenteres ikke bare rasisme og kjønnsspørsmål i dataspill, men også andre sosiale problemstillinger som oppbygging av selvtillit, ledelse, politiske institusjoner og til og med overgangsriter for spillere som skal slutte og "returnere" til den virkelige verden.

Vulgær.

Julian Kücklich ved Universitetet i Ulster i Nord-Irland minner i sin presentasjon om at også romanen ble sett som en vulgær og lav genre før den fikk sitt gjennomslag på 1800-tallet. Han påpeker at de store historiene vi kjenner fra film og romaner på 1900-tallet, ikke lenger har den samme gjennomslagskraften. Store ideer om sosial forandring, demokratisering og senere sosialisme var mye av grunnlaget for fremveksten av den viktige rollen til den realistiske romanen, men i dag beskjeftiger genren seg i dag med små spørsmål og trange problemstillinger, mener han.- Hvis den realistiske romanen var den sosiale simuleringsmotor for 1800-tallet, hvor figurene som en gang ble skapt av forfatteren får leve et uavhengig, eget liv, er nettrollespillene i ferd ned å ta over den samme funksjonen i samfunnet. På den måten kan vi snakke om disse spillene som fremtidens litteratur, skriver Kücklich i en artikkel som ble publisert på konferansen.

Laug.

De gigantiske nettrollespillene har pustet nytt liv i forskningen på dataspill. Ni millioner mennesker bruker nå i snitt 25 timer ukentlig i spillet "World of Warcraft". Her organiserer deltagerne seg typisk i laug på 120 mennesker som må gå gjennom en rekke vanskeligheter og lære seg å samarbeide og tolerere hverandre. Alle disse har en historie å fortelle. Hver for seg kan historiene synes trivielle. Men sammenlagt skaper alle disse avatarene, som kan sammenlignes med figurene i en gigantisk roman, en form for litteratur, påpeker Kücklich. Kjærlighet, hat, humor, svik, stolthet, beundring og fordommer - de fleste aspekter ved menneskelivet finnes innad i et slikt laug og mellom laugene.

Flaks.

Kücklich påpeker at historiene og problemstillingene som behandles i et nettrollespill, er for fantasipregede og virkelighetsfjerne til å kunne gi den samme relevansen til folks hverdag som den realistiske romanen gjorde. Likevel mener han at opplevelsen av å spille et nettrollespill er langt mer preget av tilfeldigheter, flaks og ulykker enn en tradisjonell historie, og at dette får dem til å ligne mer på det virkelige liv enn store romaner. - Siden spillerne utgjør en så viktig del av et nettrollespill, egner mediet seg kanskje ikke så godt til å kommunisere ideer uttenkt av en forfatter, slik vi er vant til at litterære tekster gjør. Men det er gjennom å bringe mennesker sammen og la samspillet mellom dem utfolde seg at nettrollespillene gir sitt bidrag. Muligens er romanen slik sett et fjernt referansepunkt. Det er mer en kunstform skapt rundt samarbeid, slik for eksempel dans kan være. Spillene skapes jo heller ikke av en enslig forfatter, men av svære team av utviklere, sier Kücklich til Aftenposten.

Ikke liv og død.

Litteraturviteren påpeker likevel at nettrollespillene ikke egner seg særlig til å behandle eksistensielle problemstillinger, som roman og film behandler grundig og godt. I de aller fleste spillene kan du nemlig ikke dø permanent, og selve spillet har heller ingen klar slutt. Det bare fortsetter - i årevis. Slik passer de ikke inn i tradisjonelle definisjoner av hva et godt drama bør inneholde, som i hvert fall inkluderer en begynnelse, en midte og en slutt.- Likevel gir et nettrollespill deg, på samme måte som en roman, en mulighet til å se din egne moralske disposisjoner utenfra, og det er en viktig verdi ved god litteratur. Nettrollespillene er et skyggesamfunn som på samme tid både speiler og karikerer våre egne samfunn, påpeker Kücklich. Han mener å spille dataspill aldri vil kunne få samme anerkjennelse som å lese en vanskelig roman.- Alle kan spille dem. Dermed kan vi ikke beundre dem som gjør det. Dette er noe alle kan klare, og da forsvinner statusaspektet, mener han.

- Ikke sammenlignbart

- Det blir feil å sammenligne dataspill med en litterær tekst, mener dataspillprofessor Espen Aarseth.

Den første fullstendige, norske utdanningen for dataspill er i høst under etablering ved NTNU. Bergenseren Espen Aarseth har allerede i mange år arbeidet med feltet. Han leder et av Nordens mest kjente forskningsmiljø på området ved IT-Universitetet i København. Hans artikler om spill som en form for tekst er blant de aller mest siterte her i Tokyo, og han er med på å lede konferansen.

Medforfatter.

Aarseth står i spissen for en annen retning spillteoretikere enn Julian Küklich. Han ser dataspill mer som systemer med visse regler som aktørene må komme gjennom, enn som tradisjonelle historier. - Man kan være en form for medforfatter i et nettrollespill, men det blir feil å sammenligne dem med litterære tekster. Kvalitetene til nettrollespillene ligger ikke i det vi forbinder med litteratur, men heller i spillernes mulighet til å utforske dem, sier Aarseth.

Status.

Han mener det er naturlig at dataspill regnes som lavkultur, selv om de beste spillene helt klart har imponerende kvaliteter. - Nettopp dette at folk flest deltar i spillene gjør at de bringes ned på et veldig lavt nivå. Det krever ingen spesiell status eller kompetanse å sette i gang. Utenfra ser det jo ut som om alle, selv barn, kan drive med dette. Bare innsiderne vet at de kan være svært avanserte. Når du ikke kan se opp til utøveren av en kunstform, er det også vanskelig å gi formen høy status i samfunnet, sier Aarseth.