Så har teppet gått opp – hovedscenens spektakulære «sølvfolieteppe» – for et kulturbygg som visstnok kan måle seg med Nidarosdomen. Norges første operahus er åpnet – åtte år etter at Bjørvika ble vedtatt, fem år etter at gravingen begynte.

Og – I was there.

En av de 1305 utvalgte. Sammen med kronprinsesse Victoria, dronning Margrethe, forbundskansler Angela Merkel og vår egen kongefamilie.

Med høy glamourfaktor, dype utringninger, fotsid eleganse og summende forventning tok det festkledte publikum en forseglet opera i bruk. Mens TV-publikum så Dagsrevyen og kanskje forberedte noe smågodt til maratonsendingen, ség vi mer eller mindre vanlige inn i salen nesten en time før TV-kameraene ble slått på. Sånn er det når sikkerheten er på topp.

Vorspiel

Og mens Den Norske Opera & Ballett ventet på kongelige og statslederes langt mer pompøse ankomst, hadde vi vårt eget lille vorspiel, med Operaorkesteret, Operaballetten og to arier – den siste Nessun dorma sunget av Henrik Engelsviken.

Da begynte det å svulme for alvor i et operahjerte. For at jeg liker svisker – det innrømmer i hvert fall jeg – selv om jeg også vet at det kan være sunt å variere kosten.

Fortrengt ble i hvert fall mørke skyer som dukket opp allerede på morgenen på den store dagen, om mulig operastreik i nær fremtid og gledesdreper Siv Jensens surmuling om altfor stor statsstøtte.

I stedet glir blikket rundt og opp. Er det mulig at lysekronen er syv meter i diameter? I grunnen ser ikke salen så stor ut heller, atmosfæren her i den fullsatte hesteskoen føles heller intim.

Fortsatt er de kongelige ikke kommet, og jeg studerer – diskret, selvsagt – mine nærmeste naboer. Med streng beskjed om kleskoden (mørk dress/smoking), sier det seg selv at dette ikke er noen subbete forsamling. Heller noe litt fordums storslagent og unorsk. Og jeg tenker at nå får de vel enda mer blod på tann, de som mener at dette er kultur for de få.

Men så kom hedersgjestene og fant sine stoler (fikk langbente kong Harald plass til bena, mon tro?), kameraene ble slått på – og ringside satt plutselig det norske TV-publikum.

Bravo-rop

Så var vi i gang, og bravoropene runget – for Kyliàn-balletten og for den tyske sopranen Anja Harteros og for Kristin Halvorsen, som fortalte at hvis operaen står i hundre år, koster huset hver av oss syv kroner i året.

Selv ble jeg litt urolig med tanke på logistikken bak scenen. For nå var vi på overtid – og barnekoret skulle ut, mens 450 personer i Slavekoret sto bak og ventet. Det må vel være en grense for hvor mange det er plass til baki der.

Men det så ut til å gå problemfritt, slavene toget inn og sang så det runget. Andre problemer registrerte vi heller ikke, vi som satt i salen.

– Fantastisk, storartet, lød kommentarene etter halvgått løp.

Anne-May Gjeilo, som ved hjelp av rause venner fikk være med på den historiske begivenheten, oppsummerte det slik:

– En utrolig opplevelse. Jeg synes jeg er i himmelen, jeg har ikke lyst til at det skal slutte. Det er en festforestilling med alle genre – og hun Anja Harteros var vidunderlig.