Kunstnerduoen Adolph Tidemand og Hans Fr. Gude, og de samtidige svenske nasjonalromantikerne Marcus Larson og Kilian Zoll, er årets klassikere på den store sommerutstillingen som åpnet på publikumsmagneten Blaafarveværket på Modum i går under den drømmefangende vignetten "Gikk meg over sjø og land".Tradisjonen tro kontrasteres den gamle ærverdige kunsten med nyere, råere og mer utfordrende maleriske uttrykk.Og hvem annen enn Ole Jørgen Ness, den fargesterke og fargerike 46-åringen fra Fredrikstad, som vekker oppsikt enten han driver med video, installasjon, tegning eller maleri, passer egentlig bedre til å matche, utfordre og gå inn i dialog med dette dobbelt-kunstner-konseptet?- Det som slo meg med én gang, og som er særlig interessant med Tidemand & Gude og Larson & Zoll, er jo at det er to par som maler i hverandres bilder. - Og det gjør jo vi også, sier Ness kryptisk. Med et syrlig smil.For her handler det selvsagt, enda en gang, om dette helt spesielle med Ole Jørgen Ness' kunstnerskap: Identitet.

En for alle.

Det er riktignok gått noen år siden han fikk halvsøvnige kunstskribenter og kuratorer til å våkne med et rykk da de oppdaget og etter hvert forsto konsekvensen i hans spinnville (men er den egentlig det?), personlige billedkunstner-biografi. "Jeg er ni personer", sa Ness da, og gjorde det til et livsprosjekt å utvikle sitt kunstnerfamilietre og sine ulike billedkunstneridentiteter. Han "tok det helt ut", som man så fagert sier det i dag. Ni navn - eller var det enda flere? - ni livshistorier med ulike nasjonaliteter, kjønn, alder, interne relasjoner og ikke minst ulike syn på billedkunsten, og ulik praksis. Personer med signaturer som Urban Ghadtspa, Yon Eigil Asgar, Nemo, Norvald Braaten og Georg Jörgens, for å nevne noen. Som var surrealister, minimalister, abstrakte billedhuggere, spiritualister, eller drev med stedsspesifikke installasjoner. Blant annet.Slik drev Ness lenge og la et skyggefullt, fordekt puslespill mens han lekte seg med norsk kunstliv. Og understreket det hele med et mer enn entydig schizofrent videoverk i 1994, der de forskjellige identitetene i "kollegiet" kommer ut av skapet i et slags talkshow, Opus Osiris.Et verk som forresten er innkjøpt av Nasjonalmuseet.

Samarbeidsutstilling.

Men dette virkelighets/fiksjons-spillet som han har dratt med seg "over sjø og land" - og hver sin vei? - har gitt ham både rom og muligheter som ikke alle har, forteller han, under en lang og springende samtale mellom lerretene i det digre atelieret på Rodeløkka.For Ness har lykkes der mange andre har feilet, og samtidig innkassert lovord fra både kritikere og publikum. Fått blaserte gallerigåere til å stoppe opp og oppdage noe annet, som under Festpillutstillingen i Bergen i 2006, eller som foran det imponerende, monumentale tegneverket Skisse for et århundre, vist på Kyss Frosken-utstillingen i Nasjonalmuseet i 2005, for å liste opp bare to høydepunkter fra de seneste årene.- Jeg ser egentlig mest på gammel kunst, og da jeg fikk denne muligheten, så jeg at det var en utfordring og en anledning, erklærer han.Dette kaller han en "samarbeids-
utstilling".

Ambrosia og Nexi.

For der Tidemand malte figurer i Gudes landskaper, og Zoll gjorde det samme i landsmannen Larssons store bilder, har Ness, suveren og enerådende iscenesetter av sitt "Nesstudio", trukket frem igjen den gamle surrealisten Jøgen Jøgner Nexi. Og i samme åndedrag og svært beleilig har han oppdaget et nyttmedlem på det genealogiske treet fra Fredrikstad og Rodeløkka: 23 år gamle Ambrosia Uhrmann. Datter, viser det seg, av to av "de andre" i familien: den eldre Jacob Uhrmann (som forsvant i Berlin i 1997) og Anima Narcis.Så frøken Uhrmann tar seg av de store bildene, forteller Ness, mens Nexi boltrer seg på små flater i malerier som kontrasterer, der figurer, masker og skikkelser dukker opp i surrealistens gjenkjennelige stil. Disse bildene, fargelagt i det Ness omtaler som "kjemiske" valører, plasseres på staffelier foran de store, mer naturalistiske og ny-romantiske landskapene som Miss Uhrmann har malt, bilder som roper ut i hoiende, psykedeliske regnbuefarger.- Når sjansen byr seg til å delta på en utstilling med slike berømte kunstnerpar, blir det en impuls til å gå inn i de ulike identitetene igjen, kommenterer Ness, og betrakter, med distanse i blikket, som fra utsiden, de svære oljemaleriene til Uhrmann på 280 x 185 cm og Nexis miniatyrer på 20 x 15 cm.Kunne han tenke seg å analysere denne prosessen litt? Denne kreative splittelsen?- Njaa ... Dette bidrar nok på en stimulerende måte for meg både å kunne tenke og snakke om bildene. Det er kanskje ikke avgjørende for den som oppdager bildene, men det er kanskje en - bonus? Forsøker han.

Mentale rom.

Han føler at de nye bildene samtidig er klart landskapsbaserte, slik de monumentale 1800-talls bildene til de norske og svenske tungvekterne er det. - Mer indre landskaper. En verden som åpenbarer seg på lerretene, som jeg kan bevege meg i. Men de oppstår 100 prosent prosessuelt, jeg (vi) tegner ikke skisser, forklarer han.Det er dessuten tvilsomt om Ness - eller Nexi og Uhrmann - vet hva som er opp eller ned, før siste strøk er gjort. - Vi snur bildene ofte, medgir han. - Det romlige er imidlertid et viktig fokus. Bildene kan ses som avtrykk av indre rom, tror jeg, mentale rom som kan oppstå i hodet på betrakteren.- Jeg er opptatt av det engelske ordet "mind", sier han plutselig. En slags bevissthetens plastisitet. Vi har vel ikke noe godt norsk ord for det?Bildene er forhåpentlig litt gjenkjennelige for noen, tror Ness. Mange av dem er blitt en slags fortsettelse av arbeidene han viste på den siste store separatutstillingen i Oslo, i Galleri Riis i 2005, Agnosognosia. Som forresten betegner en dysfunksjon, dette at man ikke forstår at man er syk.He-he.

Konsept & romantikk.

Ole Jørgen Ness har jo ikke bestandig bare drevet med maleri, bare tenkt og fundert med utgangspunkt i den klassiske, tradisjonsbaserte malerkunsten. Å nei. Han vedkjenner seg like mye søken og utforskning av det som kalles konseptkunst. Mange av kunstnerne som lever inne i ham, har jo holdt på med akkurat det. - Men det fine med dette er at jeg nettopp har, og kan ha, mange motstridende meninger. Ved å operere med forskjellige identiteter kan jeg sjonglere med ulike former også.Dessuten: maleriet er da ikke dødt? - Jeg tror ikke noen oppegående kunstner er opptatt av den problemstillingen lenger, legger han til, og myser mot fräulein Uhrmanns store lerreter som bukseres over i en ventende lastebil. Modum og det kondisjonerte Blaafarveværket venter.Og i går var bildene på plass, rammeløse, i kontrast til nasjonalromantikernes klassiske fremvisning mellom tunge, forgylte rammer. Uhrmanns bilder på veggene i teppelagte rom, med Nexis små bilder på staffelier foran. - Nasjonalromantikernes malerier, med sine rammer, fungerer som titteskap, mens mine bilder blir på denne måten mer tredimensjonale tror jeg. Mer inkluderende kanskje? Når du ser på bilder som Brudeferden ...og på de andre gamle bildene, er det som å forsvinne inn i en gammel verden. Men disse her, de vrenger vel heller ut en indre verden?At Ness her innleder samarbeidet med to av sine identiteter, gir ham ikke minst mulighet til å fremstå flertydig.Det er riktignok samtidig et problem. For et slikt kunstnerskap er det vanskelig å formidle. Derfor har fantomene i atelieret vært innesperret de siste årene.- Jeg har de siste årene for det meste konsentrert meg om å være Ole Jørgen Ness, sier Ole Jørgen Ness. - Omverdenen er alltid bare interessert i entydighet. Blir det flertydig, må man bruke følelsene. Vanskelig.Ness er tilbøyelig til å mene at han faktisk lider av EKS - og det gjelder nok for hele kollegiet han huser i samme kropp og atelier. Evig Kunstnerisk Syndrom. Når kunsten betyr alt, erhele livet, er alle personene inne i deg.- Når du kan dø for kunsten, da har du EKS, ler han spottende.Og venter, avslappet og smilende, på publikums dødsdom.