Det intime og naturskjønne museet Louisiana utenfor København danner en innbydende ramme rundt utstillingen Museer i det 21. århundrede, som viser blant annet modeller, animasjoner og fotografier av museumsprosjekter bygget eller utformet i perioden etter årtusenskiftet.Utstillingen er et must for alle arkitekturinteresserte, spesielt i Norge, fordi den gir en pekepinn om hvordan hovedstadens ansikt mot fjorden vil kunne se ut etter byggingen av den planlagte museumsrekken.For øvrig er utstillingen interessant ved at den gjenspeiler det store antallet museer som er blitt planlagt og bygget verden over de siste årene. Den er også spennende fordi den viser hvordan museumsarkitektur har utviklet seg til å bli en egen arkitekturtype, preget av dynamiske former og rom som i mange tilfeller er beslektet med strømninger fra moderne skulptur. En av forutsetningene for denne utviklingen har vært at avanserte dataprogrammer har gjort det mulig å utforme bygninger på en langt friere og mer fabulerende måte enn tidligere.

Signalbygg.

En annen grunn er at stadig flere er blitt oppmerksomme på potensialet spektakulære signalbygg kan ha for å gi prestisje og for å tiltrekke turister. Et nøkkelbygg i denne sammenhengen, som mange av prosjektene på utstillingen har fellestrekk med, er Frank Gehrys Guggenheim-museum i Bilbao fra 1997, som ga økonomisk oppsving for en hel landsdel. Coop Himmelb(l)aus Musée des Confluences i Lyon hører til de mange eksemplene på utstillingen på prosjekter preget av skulpturelle former bygget ved hjelp av ny teknologi. Bygget har lite med tradisjonell arkitektur å gjøre og består hovedsakelig av en skyformet metallkonstruksjon støttet av søyler, flankert av en 40 meter høy glassvestibyle.Anlegget viser også hvordan museer i dag endrer karakter ved at de tas i bruk til nye formål. Museet er viet etikk og vitenskap, samtidig som store arealer er satt av til å fungere som sosiale samlingssteder både for brukerne av museet og beboere i byen. Arkitekten som står bak det planlagte anlegget på Ground Zero i New York, Daniel Libeskind, bidrar også med et tydelig Bilbao-inspirert prosjekt, nemlig hans utvidelse av Denver Art Museum. Dette er bygget opp av krystallignende former kledd i metall som eksplosivt strutter ut i alle retninger.

Lidelse.

Det minner om flere av hans øvrige prosjekter, ikke minst Det jødiske museet i Berlin, som uttrykker lidelsene til denne folkegruppen gjennom brutte linjer, skjeve gulv og sjaktformede rom. Men dette prosjektet har ikke den samme dypere symbolikken, og tenderer mot å forflate hans formbruk til rent effektmakeri. Libeskinds prosjekt er blant dem som underbygger opplevelsen av at spektakulære museumsbygg har fått noe maniert og forutsigbart over seg. Som Werner Oechslin sier i et av essayene i katalogen, fremstår denne typen bygninger i mange tilfeller som kopier av lignende anlegg, snarere enn som naturlige svar på museale behov eller særtrekk ved omgivelsene.Kanskje er det et tegn på endringer innen museumsarkitekturen at byggingen av Gehrys bidrag på utstillingen, et tilbygg til Corcoran Gallery of Art i Washington DC, er utsatt på ubestemt tid. Utstillingen gjenspeiler den samme tendensen gjennom en rekke nyere museumsprosjekter som vender tilbake til et mer klassisistisk uttrykk. Blant disse er Stephan Braunfels Pinakothek der Moderne i München fra 2002 og Bernard Tschumis Akropolismuseum i Athen fra 2007, som er inspirert av henholdsvis Altes Museum i Berlin fra 1820-tallet og det antikke Parthenon-templet, i proporsjoner og volumer.

Tilbakeholdent.

Dessuten er de mange bidragene fra japanske arkitekter preget av både et mer tilbakeholdent arkitektonisk uttrykk og sterkere fokus på stedene der de er plassert. For eksempel utgjør 21st Century Museum i Kanazawa av arkitektkontoret SANAA en interessant kontrast til den rådende vestlige trenden. Dette anlegget er uten fasade og består av et stort antall frittstående større og mindre boks-formede rom, plassert innenfor et område avgrenset av en sirkelformet glassvegg. Her står publikum fritt til å velge hvilke rom de ønsker å bevege seg inn i og i hvilken rekkefølge de ønsker å gjøre dette i.For dem som skal avgjøre rammene for utformingen av de nye Oslo-museene, bør utstillingen fungere som en påminnelse om at store navn ikke nødvendigvis borger for det beste resultatet. Det kan lett gå inflasjon i arkitektoniske uttrykk, og man bør forsikre seg om at bygningene ikke i løpet av kort tid blir stående som monumenter over overfladiske trender.