Gålåsuksess for Peer

Det blir ikke riktig å si at scenen er tom når publikum sitter i utendørsamfiet onsdag kveld og venter på at Peer Gynt-forestillingen skal begynne, for det åpne teateret er fullt av ting å se på: Scenegulvet av jord og gress, teaterveggene av fjell med grønne trær, vannoverflaten som bakteppe, den blå himmelen som tak og solen som eneste lyskilde. Når Peer Gynt og de andre av Ibsens karakterer ikke kommer gående inn fra hverken høyre eller venstre scenekant, men roendemot scenen i små trebåter er den norske bonderomantikken så komplett at det nesten tipper over.Adjektivene strekker ikke til så det får bli en sammenligning: Utsikten fra Peer Gynt-teateret får Operaen til å se billig ut.

Kulturbroer.

Tre timer tidligere står den marokkanske ambassadøren i Norge og smugrøyker på en liten sti til høyre for det marokkanske teltet. Yahdih Bouchaab er imidlertid lett å få øye på blant turkledde nordmenn, iført utelukkende gule plagg som han er.- Jeg synes det er fint å være her fordi kultur er den viktigste brobyggeren mellom mennesker, og verden trenger broer nå om dagen, sier han. Inne i det marokkanske teltet sitter Mette Marit Tomterstad og hennes ektemann Arne Magnus. De spiser middag og gleder seg til forestillingen.- Jeg har sett Peer Gynt før, men det må ha vært på 60-tallet, sier Mette Marit og ler.

Rasteplass

Utenfor teltet begynner flere mennesker å samle seg på benkene. Det er nå såpass mange folk her at det begynner å bli mulig å beskrive den jevne publikummer på Peer Gynt-stevnet: De er godt voksne, med romslige ryggsekker og klær som puster.De små bodene, kiosken og trebenkene som utgjør området ser mindre ut som et festivalområde enn en veldig godt organisert og tilrettelagt rasteplass.Folk finner frem matpakkene og termosene sine, og det ser ut som om de koser seg selv om det ikke går spesielt vilt for seg her. Det løper noen ungdommer frem og tilbake, men de viser seg å være til stede enten fordi de jobber her eller fordi de er forelsket i noen som jobber her.Ifølge vaktmester Paul Rune Jakobsen er alle de unge arbeiderne fra Gålå.- Alle bortsett fra en gutt, som er fra Gausdal.- Hvor langt unna er dét?- Det er på andre siden av det fjellet der.

Svartebørsbilletter?

Klokken syv er området proppfullt og ligner nå på en helt vanlig musikkfestival. Det er for få sitteplasser, det tar tyve minutter å få kjøpt seg noe å drikke og dokøene er lange. En veldig gammel mann går rett forbi køen og inn på do, som om han hverken ser eller hører folk lenger bak som roper at han må stille seg bakerst. Han er enten både døv og blind, eller så må han så mye på do at han ikke har tid til å være høflig. Det er vanskelig å si.Imens har Nina og Bosse fra Hamburg piknik på en av benkene.- Vi visste ikke om forestillingen, sier Nina.En eldre nordmann kommer viftende med to billetter og spør om de vil kjøpe dem, men tyskerne takker nei.- Vi forstår jo ikke norsk uansett, sier Nina.

Solsiden

En kvinne går rundt på området og ringer med en bjelle. Forestillingen er i ferd med å begynne, og folk må trekke inn på sceneområdet. Det er først når publikumet på høyre side av tribunen har satt seg og får solen i ansiktet at man kan skille de som er her for første gang fra dem som har vært her før. De erfarne har solbriller og skyggeluer, mens nybegynnerne avslører seg ved å måtte bruke hånden til å skygge for solen når de får øye på de to trebåtene som kommer roende inn mot scenen.