–Evolusjonen har kommet ganske langt siden det hele begynte med en celle for 14 milliarder år siden. Lillefingeren og lilletåen er på vei ut, passé. Selv er jeg skallet og kan rekke tunge. Men er jeg på vei videre, eller er jeg på et sidespor i evolusjonen?

Dette er blant mange, mange spørsmål i utviklingslæren som opptar Dagfinn Lyngbø. 28. januar har stand up artisten Oslo-premiere på Latter med sin kritikerroste forestilling Evolusjon, som satt publikumsrekord i Bergen med 71000 latterhikstende mennesker i salen og terningseksere i avisene. En biologiprofessor som så forestillingen ga komikeren ti vekttall i muntlig eksaminasjon av evolusjon på universitetsnivå.

–Du stilles overfor så mange spørsmål at du ikke er veldig mye smartere etter forestillingen, heller dummere. Det er ikke forskning, men humor jeg driver med. Jeg har stor frihet i temavalget, sier komikeren.

–Du stiller mange spørsmål i forestillingen, men gir også svar på noen fundamentale spørsmål som eksempelvis hvorfor Jesus kunne gå på vannet?

–Gjennomsnittshøyden på et vanlig menneske har økt ti centimeter på 100 år. Hvis det alltid har vært en slik økning, kunne ikke Jesus ha vært høyere enn en liggende fyrstikk, mener Lyngbø.

Siden Dagfinn Lyngbøs utviklingslære også tar for seg hva torsken planlegger når havet stiger, møter vi ham en iskald formiddag på kaikanten av Aker Brygge. Men torskens planer, som den nesten ukjennelige luekledde karen har i tankene, er det usikkert om Oslo-publikum får del i. Lyngbø finpusser på forestillingen hele tiden og fisken det her er snakk om har lokalt opphold i kum på Fisketorget i Bergen. Lut lei av å se de samme trynene dag ut og dag inn, har torsken fått nytt håp om å rømme når vannet stiger til kumkanten.

–Hvorfor i all verden skrev du forestilling om evolusjon som innen biologi betegner endringen av arter og deres antall?

–Jeg begynte å skrive et show om noe annet, men fant ikke rammen. Da jeg skiftet overskrift til evolusjon stemte mye. Til alt hell ble min kone gravid et halvt år senere. Da kunne jeg skrive om min rolle i evolusjonen, smiler komikeren, som under samtalen fremstår like blottet for ondskapsfull humor som han gjør på scenen.

–Det er en fordel å ha et snilt rykte. Jeg har hatt mye snille tekster, men sparker også. Det er ikke vondt ment og folk godtar det. Jeg er god på bunnen.

–Treffes du av kritikken om norske komikeres upolitiske ufarlighet?

–Nei, hvorfor skulle jeg bli truffet? Jeg kan ikke stå frem med ting jeg ikke ler av selv. Jeg opplever at det er mangfold på norske komiscener.

–Hva slags humor ler du av?

–Noe så politisk ukorrekt som Americas funniest home videos.

–Hvordan opplevde du debatten i Aftenposten om det norske standup-nettverket med påstander om Elina Krantz som allmektig edderkopp?

–Først og fremst som litt urettferdig mot Elina Krantz. Jeg opplever henne som engasjert og dyktig. Derfor får hun mange med seg. Mange kommer til deg når du er så dyktig som henne. Da blir du en maktfaktor. Flere impressarorer har innflytelse over norsk humor. Hun er ikke alene.

–Hva tror du årsaken er til kjempesuksessen med Evolusjon?

–Ikke godt å si du, men det er masse latter i salen. Det jeg er mest fornøyd med er at showet er så tett med et utrolig høyt antall vitser. Gøy at både syvåringer og 90-åringer ler, svarer Lyngbø. Han nøyer seg stort sett med å nikke til hvert av våre forslag til suksessårsaker: Suveren timing. Findyrket keitet kroppsspråk. Og et gjennomtenkt variert stemmebruk som stiller de mest overraskende naive spørsmål på en intelligent måte.

–Dette er kontrollert lek, liksom. Jeg har øvd meg mer enn noen gang til denne forestillingen. Det er som å ha full kontroll med å trikse med ball. Av og til skjer det.

–Hvordan er nervene dine før forestilling?

–De er der alltid, men verst før premièren. Jeg står i mørket og plager ingen andre enn meg selv med dem. Er jeg veldig nervøs går jeg mye frem og tilbake. Før kastet jeg ofte opp før jeg gikk på scenen. Det har jeg vokst av meg. Jeg vet hva jeg skal gjøre og har fullt fokus. Hvis jeg er skikkelig nervøs sier jeg til meg selv: Du er ingen hjertekirurg. Ingen liv står i fare. Dette er bare humor.

–Noen spesielle interesser utenom tekstskriving og scene?

–Snekkerarbeid. Med et hus fra 1920 som trenger renovering er jeg blitt en bedre og bedre snekker. Og jeg liker å spille trommer og gitar. Jeg har en del hjemmekonserter for sønnen min Ludvik på ett år og fire måneder. Han er ikke kritisk, smiler Lyngbø, om sønnen som må bli en morsom gutt med så gøyale gener fra både far og mor Pernille Sørensen.

–Jeg lager litt låter. Musikk er min store hobby, rock ’n’ roll. Jeg spilte i sin tid i bandet Rakadis, som betyr i drift på bergensk. Vi utga én plate og skal nok utgi en til etter hvert, forteller Dagfinn Lyngbø.