På Gimle kino i Oslo nipper publikum forventningsfullt til vinglasset. På bygdekinoen i Hovden har flere av de fremmøtte børstet støvet av blådressen, og i Alta har mange reist milevis for å få med seg kveldens kinoforestilling. Ingen vanlig filmfremvisning, men ballett og opera direkteoverført fra La Scala i Milano, Metropolitan i New York eller Royal Opera House i London. Og det ingen skjenker en tanke – gud forby – mens Verdi-toner og Tsjajkovskij-dans fortryller lerretene, er at disse digitale, kulturelle opplevelsene er muliggjort av en gjeng entusiaster som holder hus i et tidligere forsvarsanlegg rett sør for Kristiansand sentrum. Finansiert av en av landets relativt ukjente private pengesekker, stiftelsen Cultiva.

Den hvite treetasjes murbygningen ligger midt i Quart-land på Odderøya: Bendiksbukta på nedsiden, Idrettsplassen et steinkast bortenfor og konsertplenen rett foran inngangsdøren. En Quart-konkurs friskt i minne. Et karantenesykehus fra seilskutetiden og en kolerakirkegård som nærmeste naboer, javel. Men ingen ting å si på fremtidstro og pågangsmot hos filminnovatørene i bygningens annenetasje.

Jan-Robert Jore er filmmaker med 20 års fartstid og et 40-talls filmer på samvittigheten. Nå er han gründer i firmaet NorgesFilm og fødselshjelper for et kjærlighetsbarn. Han fikk industrilokomotivet Agder Energi og statsinstitusjonen Norsk filminstitutt til å leke godt sammen. Ut av den leken ble det barn, som han selv sier. Kjærlighetsbarnet filmarkivet.no. En distribusjon av hele det nasjonale digitale filmarkivet, som nå kan leies på nettet. Først i verden og så vellykket at det danske filminstituttet har bedt om tilsvarende tjeneste. Og stiftelsen Cultiva er gått inn på eiersiden med aksjer for 3,5 millioner kroner.

Med selvutviklet digital teknologi i bunn er det ingen grenser for hvilke opplevelser kinosalen kan by publikum i fremtiden, mener Jore. Han har også startet selskapet Nordic Digital Alliance (NDA), også dette med millionstøtte fra Cultiva, som foreløpig driver digital overføring av internasjonal opera og ballett til 18 norske kinosaler. Men fremover lokker også rock og klassiske konserter, alt live på kino når NDA kaster seg inn i konkurransen om å digitalisere samtlige 440 norske kinosaler.

Kraftpenger.

13 faste, nye arbeidsplasser har Cultiva-pengene så langt skapt i den tidligere forsvarsbygningen på Odderøya. Og nettopp arbeidsplasser og gode levekår i Kristiansand er formålet for stiftelsen Cultiva, som ble opprettet i 2002 for 1440 millioner kroner kommunen fikk da den solgte seg ut av landets tredje største kraftselskap, Agder Energi. I løpet av seks virkeår har stiftelsen investert nærmere 140 millioner kroner innen kultur-, kunst- og kunnskapsinstitusjoner – i tillegg til en engangsbevilgning på 323 millioner til Kristiansands fremtidige nye kulturhus «Kilden».

Men en lokal kulturminister vil administrerende direktør Erling Valvik ikke være med på at han er.

–Cultiva har innflytelse i kraft av pengene stiftelsen forvalter, og jeg har makt så lenge jeg har tillit, sier den tidligere rådmannen i Kristiansand, som innrømmer at det kan stilles spørsmål ved om det var klokt av ham å søke lederstillingen i en stiftelse han som rådmann hadde vært med på å opprette.

–Det stilles jo spørsmål om hvem som holder i trådene, og det var utfordrende for meg personlig å ta den debatten. Men jeg hadde overhodet ingen innflytelse på ansettelsesprosessen.

–Det offentlige har ansvaret for det brede kulturtilbudet. Vi skal koble talent, kapital og marked, og på den måten bygge en plattform for utvikling av byen og regionen, sier Valvik.

2500 stiftelser.

Kraftpengene på Sørlandet er på ingen måte de eneste som er lagt inn i en allmennyttig stiftelse. Totalt finnes rundt 2500 norske stiftelser, som deler ut gaver. Mange av dem er ørsmå, med smale formål definert av private givere. Men de siste årene har det vokst frem en ny, liten elitedivisjon av store stiftelser med mye penger. Av de fem som deler ut de største summene, er hele fire etablert etter 2002. De representerer alene en egenkapital på rundt 12 milliarder. I 2008 delte de ut 425 millioner i milde gaver til kultur, forskning og frivillig arbeid. I tillegg har de investert enda større beløp i kulturhus, kunst og instrumenter. Til sammenligning ble det i fjor utdelt 340 millioner kroner fra Norsk kulturråds kulturfond.

–Selv om beløpene øker, er det fortsatt et musepiss i forhold til offentlige bevilgninger, fastslår forsker ved Institutt for samfunnsforskning, Håkon Lorentzen, en av de få som har forsket på feltet. Han ser det likevel som svært interessant at de gamle filantropenes formuer nå blir avløst av kollektive penger fra bank, forsikring og altså kraft. Og mener de nye strever med identiteten.

–Jeg synes de er veldig forsiktige og utydelige. Det blir lett til at de overrisler fotballag og ildsjeler og gjør veldig ufarlige ting, sier han.

Pengebinge.

En som virkelig bidrar til å «overrisle fotballag», bygge skateramper og ballbinger landet rundt, er Frode Helgerud i Sparebankstiftelsen DnB NOR. Pengebingen hans med DnB NOR-aksjer har riktignok krympet kraftig det siste året, men rommer fortsatt solide seks milliarder.

Han avviser bestemt en bevisst «ufarlig» politikk.

–Ingen ting tilsier at vi ikke skal støtte kontroversielle prosjekter. Men kanskje er vi ikke godt nok kjent blant dem som tenker kreativt. Vi har vært med på ufattelig mange lavvoer, og det er helt fint. Men vi ser gjerne noen enda spenstigere søknader. Vi kan jo faktisk ta høyere risiko enn det offentlige, fordi vi står helt fritt, sier Helgerud.

Han er uansett svært fornøyd med det stiftelsen har fått til de første fire årene. Målet er «å utløse gode krefter», mens frivillig aktivitet, dugnadsinnsats og glede for mange veier tungt når søknadene siles.

–Vi skal være til allmenn nytte. Det er vi jo definitivt når entusiaster i Gamle Oslo, et område som tradisjonelt har slitt, får bygget en skatepark. Vi satser mye på barn og unge, fordi de oftest faller utenfor offentlige budsjetter.

–Vil det si at dere prøver å lappe offentlige hull?

–Det er i hvert fall ikke noe hovedmål for oss å støtte opp under der det offentlige er tungt inne. Vi er et sted for folk med gode ideer, som driver frivillig arbeid.

På den omfattende gavelisten står alt fra nye scener til Kongsberg jazz og Risør kammermusikkfest, til tre millioner til Hamsunsenteret og fem til et stort korprosjekt i regi av Norsk musikkråd. Den største enkeltpotten, åtte millioner, har havnet i Oslos fortauer i form av Ibsensitater.

–Kulturlivet hadde vært fattigere uten oss. Rett og slett fordi vi bidrar til flere beslutningspunkter, oppsummerer Helgerud.

Suksess.

Veteranen i selskapet, Fritt Ord, lever et etablert liv i sin ærverdige villa bak Slottet. Mens nærmeste nabo, Israels ambassade, har vært åsted for temmelig høylytte ytringer i det siste, har debatten om de samme ytringene blitt tatt på Fritt Ords egen dundrende suksess, Litteraturhuset, et steinkast i motsatt retning. Direktør Erik Rudeng er stolt over å ha skapt en debattarena Norge manglet.

–Vår visjon er å bidra til en kultur for åpenhjertig, vel underbygget ordskifte, ikke voldsbruk. Litteraturhuset uttrykker en ambisjon om å gjøre ting det ikke er rom for på offentlige budsjetter, sier han og peker på at flere dokumentarfilmer, bøker, utstillinger og seminarer aldri ville blitt finansiert uten Fritt Ord.

–Samtidig skal vi ikke være så paranoide at vi alltid skal gjøre det motsatte av departementer og Kulturråd. Men begrunnelsen for vår eksistens må jo være å bruke handlefriheten vår. Ellers kunne pengene vært måkt inn i de offentlige prosessene.

–Hva blir egentlig forskjellen?

–Vi kan fort bli en søknadsmaskin, som gjør våre midler like fastlåste som de statlige budsjettene. Da må vi være åpne på rolleforskjellen. Det kan komme en folkestorm mot oss hvis Litteraturhuset legges ned om noen år, når vi kutter støtten. Men vårt styre skal ikke gjenvelges ved neste kommunevalg og står fullstendig fritt til å ta uventede initiativer og skifte prioriteringer, uten å skjele til personlig popularitet.

–I hvilken grad er dere kontroversielle?

–Det må nesten andre vurdere. Men det mangler ikke sterke meninger om Fritt Ord. At vi gikk inn i Morgenbladet og A-pressen, vakte adskillig skepsis. Finansieringen av Erling Borgens filmer, Lene Bergs Stalin by Picasso eller filmen Gender me om homofile muslimer har heller ikke vakt bare begeistring.

Lange tradisjoner, ærverdige lokaler og et akademisk blytungt styre til tross: Fritt Ord må altså se seg slått av nyrike nykommere både når det gjelder kapital og gavedryss. Rudeng er glad for selskapet.

–I en verden av stadig større organisasjoner blir de selvstendige enhetene viktige. Å være alternative finansielle kilder blir derfor stiftelsens viktigste bidrag til reell pluralisme, sier han.

Ungdom.

Rundt et kafébord på teaterbåten Innvik i Bjørvika i Oslo sitter en gjeng gutter i rapperklær og oppsummerer et begivenhetsrikt år. De kan se tilbake på en rekke rap-workshops, foto-workshops med utstilling på Rådhusplassen i Oslo, kurs i redesign av gamle klær og en helt ny teatergruppe i samarbeid med BUL. Alt for såkalt uorganisert ungdom.

–Vi ville skape bra aktiviteter for dem som ikke driver med fotball eller spiller i korps. Av ungdom, for ungdom. Det var hele poenget, forteller Alan Aguilar, en av ildsjelene bak det som i dag heter Ungdomsfabrikken.

Helt tilfeldig kom de over Gjensidigestiftelsen, som arbeidet for trygghet.

–Trygge gater, det er jo å gi folk et bedre sted enn gaten, fastslår makker Eyvind Odland. De søkte – og fikk – 100000. Og daglig leder i stiftelsen, Unn Dehlen, kunne notere seg at enda et beløp fra den store, men foreløpig svært lite kjente pengesekken var fordelt.

Ingen andre kunne matche hennes 186 utdelte millioner i fjor. Og selv om forsikringspengene i utgangspunktet skal brukes på «trygghet og helse», har kulturlivet ingen grunn til å styre unna.

–Vi blir aldri en ren kulturstiftelse og kommer ikke til å investere i kunst. Men vi ser på kultur i vid forstand og har som mål å bidra til trygge og gode lokalsamfunn hvor kultur kan være en god arena, sier Dehlen, som setter «dugnad» og «aktivitet» høyt i de stadig flere søknadene som strømmer inn.

–Trygghet er ofte resultat av at det skjer noe bra i et lokalsamfunn. For eksempel at barn og unge deltar i en teateroppsetning, fastslår Dehlen, som kan vise til støtte både til konsertserier for eldre, Dissimilis-operaen Jenny, teater for barnehagebarn, kulturverksteder for ungdom og Norsk Folkehjelps «menneskebibliotek», der man kan «låne» en hiv-positiv eller en asylsøker.

–Vi vil ikke ekskludere noen søkere som kan tolkes innenfor formålet vårt, og har bevisst valgt å ikke spisse oss for mye. Men vi avslår søknader som ligger klart utenfor vårt formål.

Drahjelp.

«En viktig olje i maskineriet», er Siren Sundlands egenkarakteristikk av virksomheten hun leder i Visjon Vest – Sparebanken Vests avdeling for allmennyttige gaver. Fra kontoret i Bergen fordeler hun 100 millioner kroner hvert år til tiltak og prosjekter som kan bidra til «vekst og utvikling i regionen, samhandling og kompetanseheving», som målsetningen lyder. Over 300 millioner de siste fire-fem årene til alt fra Festspillene i Bergen, via Periferifestival til filmproduksjoner, manusutvikling og filmfondet FUZZ, som vil trekke innspilling av filmer til Vest-Norge.

Sparebanker land og strand rundt gir små og store pengegaver til prosjekter i sine nærområder, men få gir så mye som Sparebanken Vest, inntil 25 prosent av overskuddet etter skatt.

–Vi har fått overført 150 millioner i året. 100 millioner har vi fordelt på prosjekter innen kultur, oppvekst, klima og forskning. 50 millioner har vi satt på bok til trangere tider, forteller Sundland, som nå har en reservekapital på 175 millioner.

For trange tider er allerede kommet, og bidragene fra Visjon Vest vil bli betydelig redusert i inneværende år.

–Det blir skarpere konkurranse mellom prosjektene. Men vi har mer å bidra med enn bare penger. Vi har et betydelig kontaktnett, vet hvem som jobber med hva og kan koble ulike aktører og tilby brede kommunikasjonsflater.

Visjon Vest er et viktig bindeledd mellom offentlig og privat kulturfinansiering, mener Siren Sundland.

–Vi gir viktig drahjelp for et utall frivillige ildsjeler, og er en vesentlig brikke for å få prosjekter til å gå i hop.

–Ser du ingen konflikt i forhold til offentlig kulturpolitikk og finansiering?

–Det er en krevende balansegang. Visjon Vest er blant annet medarrangør av Vestlandskonferansen, og da er vi helt i tet i diskusjonen om fremtidsvisjoner for regionen. Og med det har vi beveget oss inn i et politisk terreng. Det er politikk, men ikke partipolitikk. Men det er klart våre tildelinger og prioriteringer får politiske konsekvenser. Derfor er det viktig at vi som sitter på pengesekken, ikke legger føringer for kulturinstitusjonenes innhold og program. Det har så langt vært en grei balansegang. Men hvis en kulturinstitusjon må justere sin virksomhet opp mot næringslivets preferanser, så er det ikke bra.