---

---

De to rektorlagene

Begge rektorkandidatene har stor lyst på toppjobben og virker klart egnet til å motivere sine omgivelser. Medisinprofessor Ottersen har erfaring med å lede adskillig mer krevende og komplekse nasjonale og internasjonale programmer og prosjekter enn Wyller. Han leder i dag blant annet et av UiOs sentre for fremragende forskning, mens teologiprofessor Wyller er dekan for UiOs minste og mest oversiktlige fakultet. For øvrig har han skaffet seg ledererfaring som del av den sittende rektors utvidede ledergruppe siden 2006. Ottersen har på sin side evaluert både UiO og fire utenlandske universiteter, og har ledet internasjonale forskningsprosjekter.

Ottersen har tre andre på sitt rektorlag. Samlet sett har nok dette teamet bredest kompetanse og erfaring. Prorektorkandidat Inga Bostad (45) er førsteamanuensis i filosofi og har vært viserektor ved UiO siden 2006, med ansvar for studier og likestilling. Hun har vært høyt profilert og har ledet flere viktige nasjonale utvalg. De to viserektorkandidatene Ragnhild Hennum (41) og Doris Jorde (56) er jusprofessor og professor i naturfagdidaktikk.

Teologiprofessor og -dekan Wyllers lag består av to utenom ham selv: Medisinprofessor Guro Valen (49) og Arne Bugge Amundsen (53), professor i kulturstudier. Valen har 12 år bak seg som forskningsleder ved prestisjefylte Karolinska Institutet, mens Amundsen i dag leder det store og sentrale Institutt for kulturstudier.

Studenter og utdanning

Wyller er høyst trolig den mest populære blant Oslo-studentene, og viser da også noe større innsikt enn Ottersen i alle saker som har med grunnutdanningene å gjøre. Mens Ottersen presterer å snakke om at UiO må hjelpe studentene til å ta vare på «det første møtets sødme» og ikke virker helt oppdatert på hvor vanskelig det er å komme som fersk student til mastodonten UiO, fremhever Wyller, mer empatisk, ensomhet som et problem for mange studenter, og vil gjenreise den tette seminarundervisningen som universitetets hjerte. I dag ligger mye av den brakk.

Ottersen legger vekt på kvalitet fremfor kvantitet, og vil om nødvendig bruke lukking av flere studier som middel til å ta vare på dem som alt er innenfor. Det er en riktig strategi. Mens Wyller legger vekt på at engasjerte studenter er en forutsetning for god forskning, vil Ottersen ha forskning inn i studieløpet så tidlig som mulig, og tenker motsatt vei: «Hvis det er høyt nivå på forskningen, vil dette føre til et høyt nivå på studiekvaliteten.» Det er en problematisk slutning.

De svakheter Ottersen måtte ha i sin studietenkning, kompenserer imidlertid prorektorkandidat Inga Bostad for med sin erfaring som dagens viserektor og ansvarlig for UiOs studier de siste årene.

Den viktige forskningen

Forskning av høyest mulig kvalitet er en basis for ethvert universitet – dette er Wyller og Ottersen heldigvis og naturligvis enige om. Men de vektlegger poenget ganske forskjellig, og ulikheten er etter hvert blitt tydeligere. Wyller understreker alltid at UiO er et breddeuniversitet, han snakker om «kvalitet i bredden» og brukte i en kronikk i Aftenposten tirsdag denne uken «elitisme» i en klart nedsettende betydning. Ottersen snakker på sin side heller om «forskning i sentrum», og uten å blunke tar han ordet «elite» i sin munn og mener det positivt.

Det er en smule oppsiktsvekkende at elitetenkning skal være tabu når temaet er ledelse av et av Europas gode universiteter som har som mål å bli enda bedre. Ottersen blir dermed den mest overbevisende i sin markering av UiO som forskningsuniversitet. Han er selv er en av Norges hyppigst siterte forskere internasjonalt. Universitetets mest gjennomslagskraftige rektorer har for øvrig nesten alltid vært fremstående forskere.

Samtidig holder Wyllers støttespillere mot Ottersen at han har vært en vel sterk og selvopptatt leder for sitt eget senter, et av de såkalte SFF, sentre for fremragende forskning. Men det bør ikke diskreditere ham som rektor, snarere tvert imot. Selv vil Wyller – fortjenstfullt – be statsråd Tora Aasland etablere et statlig jubileumsfond for grunnforskning før UiO fyller 200 år i 2011.

Personalpolitisk profil

En betydelig del av forskningen ved UiO utføres i dag av yngre, midlertidig ansatte. Både Ottersen og Wyller ønsker større forutsigbarhet for dem, blant annet ved å etablere såkalte innstegsstillinger. Ingen av de to rektorlagene har snakket mye om hvordan UiO kan tiltrekke flere utenlandske studenter, eller hvordan flere fra Oslo kan bli motivert til å reise ut selv.

Kjønnsmessig er Ottersens lag best, med tre kvinner og en mann, mot Wyllers to menn og en kvinne. Ingen har lagt stor vekt på kjønnslikestilling i valgmøtene de siste ukene. Wyllers rektorat vil øremerke postdoc-stillinger for kvinner.

Ingen av kandidatene virker veldig opptatt av større etnisk mangfold ved UiO. Wyller ønsker imidlertid bønnerom for muslimske studenter og vil inkludere det multikulturelle Oslo i UiO. Jeg har heller ikke registrert at de to rektorkandidatene er interessert i andre former for mangfold, for eksempel når det gjelder rekrutter og ansatte med funksjonshemninger.

Personalpolitisk lider mange miljøer ved universitetene av manglende oppfølging og profesjonalitet. Folk overlates til seg selv i privatiserte og individfikserte kulturer. Problemene varierer fra miljø til miljø, men jeg har ikke sett de to kandidatene reflektere utførlig over hvordan de kan gjøre UiO til en bedre arbeidsplass. I dag mister institusjonen mange talenter fordi det rett og slett ikke er attraktivt nok å jobbe der.

Kampen om pengene

Hverken Ottersen eller Wyller vil svare på konkrete spørsmål om hva de vil prioritere lavere ved Universitetet i Oslo, til tross for at en prosess som nettopp heter «faglig prioritering» snart skal gjennomføres. Wyller legger større vekt på at man må se på omdisponeringer innen dagens rammer, blant annet til fordel for «godt publiserende forskere». Han virker mindre tøff når det gjelder nye midler enn Ottersen.

Wyllers rektorlag overrasket imidlertid på siste valgmøte onsdag ved å legge frem et handlingsprogram kalt «10 ting på 100 dager». Der heter det at Wyller vil legge frem ti konkrete, begrunnede forslag for Finansdepartementet allerede tidlig på høsten, om midler til det såkalte Life Science-bygget, Veksthuset på Tøyen og storsatsing på nye stillinger for yngre forskere som ikke er fast ansatt. Det er lovende.

Jeg tror likevel Ottersen og hans lag sterkere vil tørre å utfordre departementer og stortingskomiteer tydelig og argumentere for – og få gjennomslag for – økte rammebevilgninger over tid. Det er jo ikke det at Norge ikke har råd til dette. Men andre institusjoner enn UiO har en tid hatt adskillig bedre lobbyister. Ottersen har også lengre erfaring i å skaffe finansiering, siden medisin er et dyrt og utstyrstungt fag som krever store investeringer. Han har fordeler i så måte etter å ha ledet en rekke tunge norske og utenlandske samarbeidsprosjekter.

Hvordan skal UiO styres?

Wyller, som i dag er dekan og altså leder for Teologisk fakultet, vil styrke nettopp fakultetene som selve kjerneenheten ved UiO, mens Ottersen mener det uformelle forumet som dekanmøtet utgjør, gjør UiO mer toppstyrt og ugjennomsiktig. Ottersen vil etablere et «Forum på tvers» for å styrke den tverrfaglige forskningen og bryte ned faggrensene.

Hans støttespillere anklager Wyller for å virke splittende ved å sette de mange sentrene ved UiO opp mot fakultetene. Angsten for elitetenkning og prioriteringer spiller inn, og Ottersen fremstår som en noe mer moderne og nytenkende universitetsleder.

I en kommentar for to uker siden skrev jeg at det meste tyder på at Ole Petter Ottersen bør bli Universitetet i Oslos neste rektor. Jeg er ikke sikker på hvem som kommer til å vinne. Wyller er muligens mer samlende og appellerer til de forsiktige. Dem er det mange av ved et universitet. Kanskje har Ottersen en for skarp profil. Det er ikke utenkelig at de to kandidatenes profilforskjell når det gjelder bredde og elite, vil være til fordel for Wyller.

Ottersen vil selv lede UiOs sentrale forskningskomité, Inga Bostad tar studiekomiteen. Wyller overlater ledelsen av de to komiteene til sine kolleger i rektoratet. Det er et signal om Ottersens større nærhet til forskningen, men også at Wyller vil frigjøre tid til mer utadrettet virksomhet for rektor.

Hvem kommuniserer best?

Universitetets ansatte lengter nå etter en tydelig og høyt profilert rektor som kan få frem institusjonens enorme betydning i samfunnet. Det vil man få med både Ottersen og Wyller, på et helt annet nivå enn i dag.

Wyller vil bruke halve tiden som rektor på utadrettet virksomhet, medier, forvaltning, næringsliv og politikere, og starter en månedlig «lunsj med rektor» der samfunnsaktører skal inviteres inn. Han lanserer for øvrig en Oslo-allianse for kultur, der UiO skal samarbeide med Operaen og Nationaltheatret. Ottersen vil på sin side starte en Oslo-allianse for kreativitet, som skal legge en gjennomtenkt strategi for hovedstadsuniversitetets relasjon til byens skapende bedrifter.

Mens Wyller kjenner mediene ut og inn etter mange år som medlem av Pressens Faglige Utvalg, tror jeg Ottersens rektorat vil ha størst tyngde overfor politiske miljøer og næringsliv. Og det er tross alt der pengene skal komme fra.

Som kommunikator er Wyller blitt bedre utover i valgkampen, konkret og godt forberedt. Ottersen er mer offensiv og modulert muntlig, men samtidig rundere i sin måte å snakke på. Ja, mer som en politiker. Wyller er som teolog en mer skolert retoriker og skriver dessuten bedre. Ottersen har til gjengjeld Inga Bostad på laget, en av de fremste akademiske profiler i offentligheten de siste 15 år.

Hvem vil vinne valget?

Trygve Wyller har egenskaper som gjør ham til en tydelig og aktiv rektor i medieoffentligheten. Ole Petter Ottersens lag er imidlertid samlet sett sterkere utad, i bredde og erfaring. Ottersens rektorat vil trolig bli sterkere politiske lobbyister og fundraisere overfor næringslivet. Dessuten har Ottersen og hans rektorat tyngde til å danne en nødvendig faglig motvekt til direktørsjiktet ved Universitetet i Oslo – med den styringsambisiøse universitetsdirektør Gunn Elin Aa. Bjørneboe og hennes mektige administrasjon på toppen. Ottersen er kort sagt bedre skikket til å ta den faglige ledelsen over Universitetet tilbake.

Universitetet i Oslo skal velge mellom to kompetente kandidater med to gode rektorlag ved siden av seg. Det finnes som sagt markante forskjeller, men ikke enormt store. Av nettopp den grunn kan Wyller komme til å vinne, fordi han i en atmosfære som nå ikke er preget av skarpe kanter i den universitetspolitiske debatten, kan fremstå som mer samlende. Hvis det fortsetter å være jevnt mellom dem, og Wyller samler størst støtte fra studentene, kan Wyller vinne.

Fortsatt tror jeg likevel at ansatte og studenter ved Universitetet i Oslo er best tjent med å velge Ole Petter Ottersens lag som nytt rektorat ved landets viktigste forsknings- og utdanningsinstitusjon.